Archive for the 'Janne Viktoria' Category

Page 2 of 4

My little girl




Canon EOS 7D SLR // Sigma 50-mm F/1.4

Har en rolig kveld med lillepia og nettpoker i dag, Tim-Hugo skal på nattevakt. Lenge siden jeg har skrevet noe om Janne Viktoria forresten, men er vel ikke så mye å skrive. Hun er ca. 2.5mnd, tida går så utrolig fort, altfor fort. Hun utvikler seg mer og mer for hver dag som går, nå holder hun hodet helt selv (enda litt ustødig om hun lager for raske bevegelser, men det kommer seg vel), hun er blid som dagen er lang og sover mesteparten av tiden. Det er virkelig en fantastisk gave å få være mor til verdens herligste jente, jeg har ikke ord for hvor mye hun betyr for meg. Man har ingen anelse om hva kjærlighet er for noe, før man får et barn, sånn er det bare. Ubeskrivelig kjærlighet, uten grenser. Tittelen av innlegget er inspirert av denne sangen, nydelig sang!

Bilder fra Altaturen

Var som sagt i Alta forrige helg, og tok faktisk en del bilder der borte. Har vært utrolig sløv med å ta bilder i det siste, men har bestemt meg for å skjerpe meg når det gjelder akkurat det. Denne tiden med Janne Viktoria får jeg aldri tilbake igjen, og derfor blir masse bilder fra denne tida utrolig viktig for meg. Vel, orker ikke å si så mye mer, her er noen bilder fra turen. Alle bildene er fotografert med Canon EOS 7D SLR // Sigma 50-mm F/1.4.

Elisabeth treffer Janne Viktoria for første gang.


Thea, den skjønne dattra til Elisabeth, lånte smukken til JV et lite øyeblikk, hehe.

Elisabeth og Thea.

Stolt morfar og Janne Viktoria.


Pappa Tim-Hugo måtte hjelpe til med matinga, når telefonen til bestefar Ole ringte. Mannfolk kan jo ikke gjøre to ting samtidig ;)


Koser seg i armene til bestefar.


Får hilse på oldemor Olaug, hun var veldig glad for å endelig treffe oldebarnet sitt.


Yo.

Bliiide skjønne jenta mi! Smeltet alle sine hjerter på denne turen.


Vi var å kjørte i Raipas, som ligger i Alta-området. Syns det er så fint der.


Bestefar kos.


Traff på rein på tilbake turen til Tana. Var faktisk den eneste gangen vi så rein på begge turene, wow. Altså, for å si det sånn, det er langt ifra uvanlig å kjøre på rein på den strekninga der. Som vanligvis så treffer man på flere flokker med rein på en tur, og elg, så det var en fin og rolig tur som jeg kunne slappe litt av på. Jeg var selvfølgelig ekstra nervøs da vi hadde lille i baksetet, men det gikk heldigvis bra.


Tidsfordriv, hihi.


Vi kjører Audi!


Solsolsol


Begynner å nærme oss Karasjok. Elsker naturen i nærheten av Karasjok, minner meg om Alta.


Lillegull bare sikla og sov, hele tida, begge veiene. Flinka!

Ok, ser nå at jeg kanskje kunne tatt litt mer bilder, men dette er jo en begynnelse da? Neste Altatur blir rundt 22-23. Mars, og da blir jeg der til 2. April (?). Da blir det masse bilder ja!

Realitet om 20 år


Meg og Tim-Hugo i bryllup i September måned.

“Mamma, hvordan møttes du og pappa?”
“Vel.. Det hele startet da han la meg til på facebook..”

Det jeg digga med den der, var at det stemmer 100% i vårt tilfelle, det er rett og slett det svaret Janne Viktoria kan vente seg når hun en dag spørr. Litt morro å tenke på, hva skulle man gjort uten facebook?

Forresten, som mange av dere sikkert har fått med seg, er musikkverden i sorg i dag. Whitney Houston hadde en helt fabelaktig stemme, og hun har uten tvil noen av de mest fantastiske kjærlighetssangene som noen gang er produsert. Hvil i fred, du vakre dame med den store stemmen ♥

Koskoskos



Canon EOS 7D SLR // Sigma 50-mm F/1.4 // ekstern blitz

Vil bare hoppe innom og ønske dere alle sammen en flott Lørdag! Jeg skal kose meg med den fine lille familien min hele kvelden, skal akkurat til å begynne med biffmiddag da vi får svigersøster på middagsbesøk. Må selvfølgelig toppe innlegget med to herlige bilder av lilletøtta mi, vakre vakre vakre 

PS! I morgen starter jeg en fotokonkurranse på bloggen, med premie. Stay tuned! Kanskje noen av dere har tips til hvordan tema konkurransen skal ha?

Mama´s little girl..


Canon EOS 7D SLR // Sigma 50-mm F/1.4 // ekstern blitz

.. with the big beautiful eyes. Tim-Hugo tok henne med til 6 ukers kontroll (jeg var syk så orket ikke dra), hun målte 56cm (vokst 1,5cm på litt over to uker) og veide 4320gram (lagt på seg 510gram på litt over to uker). Mitt vakre lille gull, hun gjør meg lykkelig og livet mitt komplett

6 weeks



Canon EOS 7D SLR // Sigma 50-mm F/1.4

Jeg simpelten elsker å sitte med etterbehandling av bilder jeg har tatt av gullejenta mi. Jeg kunne sett på det vakre, lille, skjønne, lubne ansiktet hennes i all evighet. Jeg klarer rett og slett ikke å fatte å begripe hvordan hun har blitt så vakker, så jeg har kommet til den konklusjonen at jeg er en master-babymaker. Kunne sikkert tjent godt som avl-“hoppe” jeg, haha.

I dag er Janne Viktoria seks uker gammel. For akkurat 6 uker siden var jeg ankommet Kirkenes sykehus, blitt henvist til fødeavdelinga og satt der med rier. Om rundt en og en halv time så er det akkurat 6 uker siden vannet gikk og riene tok heeelt av, hun skulle ut. Om 5 timer og 34 minutter så er det akkurat 6 uker siden lillingen ankom verden. En ting er sikkert, tida går så altfor fort. På bildene ovenfor er JV akkurat 1 uke gammel, det er 5 uker siden det og hun har forandret seg masse siden den gang.

PS! Vil du hjelpe meg med å komme videre i Noroff´s fotokonkurranse? Trykk på denne linken og stem meg videre da vel! Temaet er frihet og jeg er veldig fornøyd med valg av bilde å delta med. Del gjerne med dine venner på både blogg, facebook og Twitter, jeg trenger all hjelp jeg kan få! Tusen takk på forhånd. Husk at du kan stemme en gang i døgnet!

Always gonna be that way


Canon EOS 7D SLR // Sigma 50-mm F/1.4

Ungen ligger å sover, jeg har fått spist frokost og gjort husarbeid. Nå ligger hun i den nye vippestolen sin og koser seg, gubben er på jobb og jeg holder på med blogg og nettpoker, tenkte å svare litt på spørsmålene fra spørsmålsrunden jeg har hatt gående litt senere. Skal i tillegg fikse ny musikk til Iphone´n og fremkalle masse nye bilder av lillegullet mitt fra Japanphoto.no, tenkte å lage scrapbook, da trenger jeg bilder!

Apropos bilder, bilde ovenfor forguuuder jeg! Mine to flottinger

I´m amazed by you


Canon EOS 7D SLR // Sigma 50-mm F/1.4 // ekstern blitz

Lillepia har vært veldig plaget av sure oppstøt de siste par dagene, derfor har blogging vært veeeldig nedprioritert. Er helt forferdelig når hun plages sånn og sliter, iallfall med sure oppstøt, for det er så og si ingenting jeg kan gjøre. Er mange frustrerte stunder da for alle parter, men i dag har hun vært helt rolig og tydeligvis ikke vært plaget i det hele tatt, det hadde av begge godt av.

Nå mens det er rolig stund i hus (ungen sover og gubben er på jobb) så benytter jeg tida til å lese noen blogger og oppdaterer litt selv. Jeg MÅTTE bare vise dere det skjønne bildet av Janne Viktoria ovenfor! Elsker det bilde, hun er så ufattelig nydelig. Dette er uten tvil en av mine favoritter bilder av Janne Viktoria, foreløpig. Tenk at jeg kan være så heldig i å si meg stolt som har født en sånn nydelig liten jente She makes me speechless.

PS: Utrolig trivelig å se at blant annet fødselshistorien min falt i smak hos dere lesere, følgertallet stiger på bloglovin og at dere bare hiver på med masse superkoselige kommentarer, til tross for mitt bloggfravær. You guys are amazing!

Fødselshistorien


Canon EOS 7D SLR // Sigma 50-mm F/1.4

Det var lillejulaften´s morgen, klokka var rundt fire og jeg tok som vanligvis en av mine mange do-besøk, hadde litt vondt men tenkte ikke noe mer over det enn at det kunne være sterke kynnere. Jeg gikk deretter og la meg igjen. Som vanligvis har jeg null problemer med å få sove igjen, men denne gangen var det annerledes, jeg fikk meg ikke til å sove igjen. Ikke fordi kynnerne var så vanvittig vonde, men fordi de lå og murret og irriterte, samtidig som kroppen min var helt gira. Det gikk nesten en time før kjæresten min våknet, han skulle på jobb i fem tida. Fortalte han da om kynnerne mine og forklarte at jeg ikke fikk sove igjen. Han stusset litt før han utbrøt; det er ikke rier du har da? 

Haha nei, det kan det ikke være. Jeg har jo ikke planlagt noen fødsel før etter årsskiftet jo! Det var vel det jeg satt og tenkte for meg selv, jeg var rett og slett i fornektelse. Tim-Hugo begynte å spørre videre, om de var regelmessig, om de ble hyppigere.. Jooo, jaa, de kan virke litt regelmessige men.. Det er jo sikkert ikke rier. Det var da jeg begynte å ta tida på riene, sånn i tilfelle vettu (bildet av notatet ser du til høyre, kan se ut som om jeg ga faen til slutt når jeg skjønte at det kanskje ikke var kynnere alikevell..). Han spurte deretter om han ikke bare skulle ringe jobben å si at han ikke kunne komme på jobb den dagen, han var jo rimelig overbevist om at fødselen var i gang, til tross for at jeg nekta og kalte det litt kraftige kynnere. Jeg syntes ikke det var behov for det, så jeg sendte han på jobb, hele fire mil unna.

Han ringte meg rundt en halvtime senere og spurte om jeg enda hadde regelmessige “kynnere”, og det hadde jeg jo. Vi fant deretter ut (etter litt om og men, jeg skulle absolutt vente enda litt lengere, men gubben holdt på å bli litt vel utåldmodig) at jeg nesten bare måtte ringe fødeavdelinga i Kirkenes og forhøre meg om hva jeg skulle gjøre og forklare situasjonen, jeg var jo ikke litt forberedt en gang. Fødselen for meg var jo en helt fjern ting som ikke skulle skje før om en stund framover. Jeg fikk beskjed av fødeavdelinga at jeg måtte dra på legesenteret her i Tana for sjekk før jeg kom til Kirkenes, kun for å forsikre oss om at fødselen faktisk var i gang. Det var en smule gira Tim-Hugo som tok telefonen når jeg ba han komme hjem.

Jeg hadde ikke pakket ferdig sykehusbaggen (typisk meg å vente til siste liten), ikke hadde jeg gjort husarbeid og Owen hadde ikke fått på seg julesløyfa si. Jeg hadde planlagt så mye for lillejulaften. Jeg skulle vaske til jul, vaske og klippe Owen til jul, handle resten av julegavene og handle inn til jul. Vel, det ville ikke lillejenta ha noe av, rart det der, til og med før hun kom ut så spolerte hun alle mine planer for dagen, hihi. Klokka var vel rundt 07.00 (pluss-minus) da svigerforeldrene mine kom inn døra for å ønske oss lykke til, Tim-Hugo var enda ikke kommet hjem fra jobb da, men han kom etterhvert. Svigers var ganske forfær over den gode formen min, jeg gjorde husarbeid, pakket til sykehusoppholdet og enda til sminket meg (droppa mascaraen, for jeg regna med det kom til å komme et par tårer i løpet av dagen). Etter en stund dro de kommende besteforeldrene på jobb og tok med lillegullet mitt Owen (jeg satte selvfølgelig sløyfa på han før han dro, tihi) og vi skulle ta oss turen til helsesenteret.

Vi ankom helsesenteret rett før klokka ni, altså, rundt fem timer fra første rie. Det var en unggutt som tok oss i mot og han var altså ikke helt sikker på hva jeg gjorde der da. Ja, hva bringer deg hit? Var det svangerskapskontroll du skulle ha eller? Jeg og kjæresten bare kjiiker på hverandre, litt forundret over at det faktisk var mulig og ikke få beskjeden om at jeg var en fødende kvinne liksom, før Tim-Hugo utbryter, Eeeh, hun skal føde.. Unggutten hopper opp og blir heeelt forfjamset, skal du føde!? Jøss, dette hadde han tydeligvis ikke vært borti før. Syns det var en ganske morsom rutinesjekk jeg da, tror unggutten syns det var veldig kleint, det kunne iallfall virke sånn. Han ble utroolig flau når han begynte og beklage seg over at han var nødt til å sjekke meg nedentil, kanskje det hadde noe å gjøre med at kjæresten min satt i samme rom, me don´t know men det er vel ganske normalt i en fødende situasjon. Jeg vil tro at du langt ifra er den eneste som skal kjenne litt der nede i løpet av dagen, så bare slå deg løs du. Han smilte et forsiktig smil og satte i gang.

Ja hei, *navnet til vedkommende* fra Tana helsesenter som ringer. Har ei jente her som har en startende fødsel. Hodet er i bekkenbunnen, har regelmessige og tette rier.. Ja, han sa faktisk til fødeavdelinga at jeg hadde hodet i bekkenbunnen (for de som ikke forstår hva det vil si, hodet er på nyppet til å ploppe ut), så det ut som om jeg hadde hodet i bekkenbunnen liksom? Jeg hadde nok ikke sittet på en stol og flirt og vært i godt humør da, nei nei nei. Han hadde allerede tilkalt ambulanse og jeg mente jo selvfølgelig det var ordentlig.. Tja, hva skal man si.. Overkill. Greit nok at det var to timer til sykehuset, men djiiz. Ambulansen kom og jeg måtte legge meg ned i en sånn ambulanseseng (flaut og hvertfall overkill), hadde publikum iallfall. Det var to menn som skulle frakte meg til sykehuset, han ene var ganske ung vil jeg tro, han virka ganske ny for å si det sånn. De var iallfall litt paniske da, alle trodde jo jeg skulle føde på vei til sykehuset liksom. Jeg prøvde å forsikre meg om at jeg ikke skulle føde i løpet av kjøreturen, men de tok meg ikke heeelt på ordet nei. Bilturen startet, kjæresten startet etter og vi hadde altså en del mil foran oss. Turen gikk faktisk overraskende fort, selvom jeg lå og kneip igjen øynene for å prøve å slappe av og unngå å spy (blir fort bilsyk). Unggutten var ganske hyggelig, han satt å passa på meg hele turen. Virket som om alle hadde panikk av et eller annet slag, bortsett fra meg, enda det var jeg som faktisk skulle føde, strange. Jeg fikk iallfall mye skryt over hvor rolig jeg var, alt var så chill og jeg var så enkel og ha med å gjøre. Begge ambulanses-folka sa at jeg var nok den mest rolig fødende de hadde hatt i bilen *stolt*.

Jeg lå vel egentlig og halvsov hele turen, men jeg livna til når vi ankom Kirkenes, da ble det action! Jeg har aldri vært i en ambulanse som kjører fort som faen, blålysa og sirena på, der alle bilene stopper opp og kjører helt uti grøfta for å slippe oss forbi og der vi skrenser bortover veien fordi det er så glatt. La meg bare si at adrenalinet pumpet, råkult! Helt til det gikk så vilt for seg at jeg ble bilsyk og spydde når ambulansen hadde stoppet utfor sykehuset, doh. Ble litt irritert da, jeg hadde jo akkurat dusja. Det nyvaska håret mitt ble fullt av slim, da var jeg faktisk ganske glad for at jeg ikke hadde spist noe for da hadde det ikke bare vært slim i håret for å si det sånn. Unggutten sa iallfall at jeg lukta godt, det var vel og merke før slimet kom, ugh.

Jeg ble trillet opp til fødeavdelinga og der stod det faktisk hele to jordmødre, tre sykepleiere og en barnelege og ventet på meg, antageligvis fordi de hadde fått høre at jeg hadde hodet i bekkenbunnen liksom. Jeg hoppet ut av senga og hilste muntert og høflig, slik at de kunne se at hele situasjonen var ganske overdramatisert. Hele gjengen ble letta og begynte bare å le. Så der stod vi, en fødende kvinne, ambulansepersonell og fødeavdelingen´s ansatte og bare lo. Det var en fin start på sykehusoppholdet. Jeg ble straks tatt inn for sjekk av en av jordmødrene, for å se hvor langt jeg faktisk var kommet i fødselen. Kjæresten kom hastende opp til avdelinga, han trodde jo at jeg holdt på å føde i ambulansen siden blålysene kom så plutselig og ambulansen forsvant i en helvettes fart, han ble vist fram til rommet jeg ble undersøkt på. Når han kom inn døra, så sto jeg faktisk å vaska håret mitt i vasken, måtte jo få vekk det fæle slimet. Deretter var det opp på bordet, av med buksa og trusa så jordmora kom seg til. Og joda, dette var en ordentlig undersøkelse. HVORFOR må jordmødre være så forbanna hardhendte? Auch! Jeg foretrakk uten tvil den pinglette undersøkelsen til den legen på helsesenteret.. Jeg hadde tre cm åpning, bare syv cm igjen, piece of cake liksom.

Deretter ble vi ført til det rommet jeg skulle føde på, der fikk jeg slappe litt av før det hele startet. Da var vel klokka rundt 12.00-12.30 og riene var enda ikke blitt spessielt vonde. Bare murringer. I halv to tida så var riene blitt litt sterkere og jeg begynte og få vanskeligheter meg og sitte i ro når riene kom, det var da middagen ble servert på sykehuset og jeg måtte prøve å få i meg litt mat. Hadde fortsatt ikke matlyst, til tross for at all næringa jeg hadde fått i meg i løpet av de to siste dagene hadde jeg spydd opp, så var rimelig tappa for energi. Jeg klarte å spise bittelitt, men spydde det opp igjen med en gang vi dro tilbake til fødestua. Nå var jeg begynt å bli temmelig sliten og måtte, til tross for de store smertene det medførte, legge meg nedpå. Kjæresten la seg ved siden av meg, holdt varmepute mot korsryggen min siden det var der smertene tok tak og vi ventet på neste rie. Neste rie kom og den gjorde virkelig vondt som faen, lå og krøket meg sammen. Plutselig smalt det. Sånn seriøst, det smalt, der nede altså. Jeg stivnet til å lurte på hva i farsken det skulle være? Etter rundt to sekunder, så begynner det å strømme på med varmt vann. Oi. Var det eneste jeg fikk meg til å si før jeg hoppa opp og vrælte. Tim-Hugo skjønte ikke bæret, spurte hva jeg holdt på med og jeg fortumlet meg til å si gaaanske høyt og i en lyslys tone, vannet gikk! 

Når jeg tenker meg om så må jordmødre ha en ganske morsom jobb, og de aller fleste av dem har nok helt sikkert opplevd noen små-komiske øyeblikk på fødestua. Jeg hadde iallfall flirt litt om jeg hadde kommet tuslende inn på fødestua for å sjekke til pasienten, og det er full ståhei, kjerringa har panikk og gubben ligger på gulvet og tørker opp etter vannavgangen. Ja, tenk, det gjorde den flotte kjæresten min. Han tørket av beina mine og oppover lårene, snillingen. Jordmora hadde visstnok hørt meg helt til enden av avdelinga i det vannet gikk, så det var vel derfor hun kom tuslende, så glad og fornøyd. Hun dro meg med på do der jeg fikk skiftet til tørre klær, det var da jeg fikk de berømte nettingtrusene på og det “lille” bindet. Hallo, det føltes ut som om jeg hadde en gedigen bleie på meg! Jeg gikk jo som en gås, en gammel gås vel og merke, siden jeg hadde så vondt i ryggen. Men det skal sies at jeg ikke tenkte så mye over den vakre bekledningen min, prøvde bare å skjule det litt for kjæresten. Følte meg ikke så sykt attraktiv akkurat, men men, fordelen jeg hadde her var at han har jo vært bonde i alle år og sett mye rart. Dere synes sikkert det er litt snodig at jeg tar meg til ro med akkurat det, men han har sammenlignet meg med en ku gjennom hele svangerskapet så da er det ganske greit.


Canon EOS 7D SLR // Sigma 50-mm F/1.4

Etter vannavgangen, så begynte jeg og få rimelig kjennbare rier. Når jeg sier kjennbare, så mener jeg det vondeste jeg noen gang har opplevd. Det var så uutholdelig vondt, jeg var overbevist om at jeg var kommet til den verste fasen av fødselen jeg, men den gang ei, det tar vi etterpå. Jeg kastet opp sykt mye, til slutt kom det bare pissgult galle ut, det smakte.. Interessant. Det jævligste jeg har smakt for å si det milt, ingenting slår den der gallesmaken! Jeg har en tendens til å kaste opp når jeg får store smerter, men det har ikke skjedd så mange ganger, et par ganger kanskje. Men det skal sies at jeg aldri har kastet opp så mye at det kun har kommet ut galle til slutt, det var nasty. Og når jeg spydde, så kom det mer fostervann. Jeg aner ikke hvor mye fostervann som kom ut, men det var en del. Var jævlig irriterende husker jeg, jeg ble jo flau! Ikke det at jeg hadde noen grunn til å føle meg flau, det var jo ikke noe jeg kunne styre akkurat. Skulle gjerne vært på do hver gang det kom fostervann, enn å stå midt på et gulv og føle meg som en femåring som har vært ute for lenge uten å dra på do og deretter tisse seg ut, uten og kunne kontrollere det. Tror det var det som gjorde meg litt flau, mangel på kontroll, følelsen av å stå der hjelpesløs å “tisse” på deg selv men gubben ligger langflat på gulvet og tørker opp svineriet. Det var mye som foregikk på den fødestua som helt greit bare trengte å skje under fire øyne, pluss jordmora sine to da, det var vel ikke til å unngå.

Riene kom, de gikk, de kom, de gikk.. De ble sterkere og hyppigere. Sånn fortsatte det i det som føles som en evighet. Jeg hadde enda ikke tatt noen form for smertelindring og det kjentes. Klokka var nå rundt 14.30 og jeg var på randen til å gi opp. Jordmora kom gående inn på rommet mens jeg stod bøyd over kjæresten og skrek at jeg ikke klarte mer, det var så tungt og så vondt. Hun hørte at jeg virkelig sleit og spurte om jeg ville ha litt lystgass, og det takket jeg selvfølgelig ikke nei takk til. Hun ba meg deretter legge meg ned i senga jeg skulle føde i, fordi hun skulle undersøke meg. Mens hun klargjorde alt (noe som tok en evighet) begynte riene og gjøre enda vondere og jeg sugde så mye i den der luftgass-saken at det pep i maskinene, haha. Grunnen til at jeg sugde i den så hardt, var simpelten fordi luftgass funka ikke. Smertene var fortsatt like vonde og intense, eneste forskjellen var at jeg ble skikkelig fjern. Det var som å ta narkose, uten og havne i narkose. Jordmora brukte enormt langt tid på å klargjøre, for deretter og undersøke hvor stor åpning jeg hadde. Jeg kan tenke meg at jeg var et mareritt og ha med å gjøre, fordi jeg ikke klarte og ligge i ro. Jeg vred meg i smerte. Hun fikk undersøkt meg etter litt om og men, og til min store skuffelse så hadde jeg nå kun 6cm åpning, 4cm igjen. Håpløst..

Det var da jeg slo ned stoltheten min og ropte, jeg klarer faen ikke fire centimeter til!? Jeg trenger epidural!! På dette punktet i fødselen så stod jeg faktisk i bru på bordet, jeg anspente meg og prøvde å la være å presse. Jeg husker at kjæresten stod ved min høyre side og holdt meg i handa og prøvde å trøste så godt han kunne, mens jordmora dro for å snakke med anestesilegen. Det er nå ting begynner og bli veldig.. Svart. Jeg husker ærlig talt så og si ingenting fra dette punktet av fødselen til epiduralen var satt og begynte å gi effekt. Jeg husker jeg så trippelt av alt, hørte rare lyder, var helt fjern. Smertene var uutholdelig, det kan rett og slett ikke beskrives. Jeg finner ingenting å sammenligne disse smertene med, det var grusomt, helt forferdelig. Imens vi ventet på anestesilegen, måtte jeg klargjøres til epiduralen. Blant annet måtte jeg få intravenøs væske og her sleit jodmora litt, stakkar. Jeg hadde jo øynene igjen hele tiden under smertene, så jeg var ikke klar over at hun skulle sette inn en sprøyte i hånda mi. Jeg husker jeg fikk beskjed om å holde hånda i ro, men jeg klarte ikke, deretter husker jeg at jeg fikk et par stikk. Det gjorde faktisk ganske vondt, spessielt det første, men hun bomma veldig med sprøyta fordi jeg var så urolig. Vet ikke hvor langt inn sprøyta ble stukket, men jeg hadde vondt i ei uke etter fødselen, ble bandasjert og var helt sykt blå/lilla over hele området på hånda. Tida gikk, og riene ble verre og verre. Jeg var så sliten, tappa for energi og jeg ga nesten opp. Anestrilegen var i tillegg utrolig treg (takk for den, var virkelig det jeg trengte), og kjæresten begynte også å bli ganske utålmodig der han stod. Han hadde det ikke så bra stakkars, tror han må ha følt seg bra hjelpesløs der han stod og holdt meg i hånda og kyssa meg på panna. Han var iallfall en enorm støtte under fødselen, det skal han ha, han var utrolig flink.

Endelig kom anestesilegen, rundt klokken 16.30. Husker jeg ble rimelig irritert når han skulle begynne og presentere seg selv, så det ut som om jeg var i form til shitchat? NEI. Sett nå bare inn den h******** sprøyta og bli ferdig med det! De hjalp meg opp i sittende stilling, noe som var utrolig ubehagelig når riene kom. Det virket som om anestesilegen ble lettere irritert når han skulle sette inn epiduralen fordi jeg ikke klarte å sitte i ro. Jeg klarte jo ikke å forklare han at jeg hadde en rie på gang, men det så heldigvis kjæresten min og forklarte at vi bare var nødt til å vente til denne rien var over. Jeg skjønner jo at anestesilegen kan ha blitt litt smålig irritert, det utgjør jo en stor risiko med å sette epidural, og det gjør det absolutt ikke noe bedre at pasienten ikke er helt stille. Om man treffer feil så kan jo konsenkvensene bli helt forferdelige. Han rakk iallfall akkurat å bli ferdig før neste rie kom, det var jeg skikkelig letta for, det var absolutt ikke bare-bare å sitte stille når riene stod som verst. Minuttene gikk og smertene ble svakere og svakere.. Jeg kjente jo fortsatt et pressbehov, men smerten var ikke der på samme måte. Jeg var så letta, endelig kunne jeg slappe av. Det var som å komme til himmel fra helvette, kort og godt. Eneste var at jeg skalv sykt mye, jeg frøys ikke eller noe, men jordmora mente det var fordi jeg var kommet fra et rent smertehelvette til null smerter, at kroppen reagerte med skjelving på grunn av det. Jeg angrer på at jeg ikke ba om epidural tidligere, jeg hadde kanskje hatt litt mer energi til siste del av fødselen, men men, gjort er gjort. Jeg fikk iallfall oppdatert facebook mens jeg venta til siste fase. Jeg er litt nerd, men eneste grunnen til at jeg oppdaterte på facebook var fordi det var folk som allerede hadde begynt å gratulere meg med en liten jente. Hallooo, hun hadde jo enda ikke kommet til verden, så måtte bare rette litt opp på det, hehe.

En liten stund etter at epidural var satt inn, så fikk jeg beskjed av jordmora at jeg bare måtte presse når pressiene kom. Ble litt småpanisk, jeg kan jo ikke begynne å presse enda! Mamma er jo bare to mil unna! Stemmer det, det var to gira besteforeldre og en stolt liten tante som kom kjørende helt fra Alta, mange timers kjøretur. Jeg hadde lovt mamma at hun skulle få være med på fødselen, pappa ville ikke være med fordi han ikke klarer å se meg ha det vondt (kanskje like greit, hadde vært litt kleint om pappa skulle være der liksom) og lillesøster ga jeg ikke lov. De to fikk sitte ute på venterommet og vente til det hele var over. Mens vi ventet litt på dem, så ba hun meg kjenne på hodet til dattra mi. Whaaat? Jeg kan jo ikke kjenne på hodet nå allerede? Jo, det kunne jeg. Det var virkelig helt sykt, jeg har ikke ord. Jeg kjente hodet hennes, inn i meg. Det var litt freaky, men alt har sin sjarm. Vi ventet litt til. Jeg holdt ord, mamma rakk fødselen. Alle tre kom gående inn på fødestua, jordmora dekte meg bare til og jeg lå der og prata med familien min som om ingenting skjedde. Haha, var litt snodig. Deretter gikk pappa og lillesøster til venterommet, og vi satte i gang inn på fødestua. Nå skulle veslejenta ut!

Rundt 17.40 begynte jeg med det virkelige arbeidet. Hodet var i bekkenbunnen og nå var det like før hun skulle komme ut. Uheldigvis så dabbet pressriene mine veldig av på grunn av epiduralen, så jeg sleit. Ikke nok med at jeg var totalt utslitt og uten noe form for næring eller energi, men så skulle dette skje i tillegg, flott. Hun ga meg iallfall noe som hjalp på riene, for å “hisse” de opp igjen, det funka litt! Husker Tim-Hugo satt på min venstre side og ga meg vann med sugerør, mens mamma stod på min høyre og det så ut som om hun skulle gråte hvert øyeblikk. Emosjonelle besteforeldre altså. Litt over 18.00 begynte jeg seriøst å slite med den lille energien jeg hadde, jeg klarte rett og slett ikke presse, føltes det ut som. Jeg husker jeg prøvde så hardt som jeg kunne, men det funka bare ikke. Da stod både mamma og Tim-Hugo og ba meg presse, press press press! var liksom alt jeg hørte, og det var vanvittig irriterende. Mye mulig at jeg på et punkt så Tim-Hugo rett i øynene, helt svart i blikket og sa, du er klar over, at når det her er over, så skal jeg drepe deg. Ups? Men det var sykt provoserende at han stod der og sa at jeg ikke presset godt nok, han hadde vel aldri opplevd det der så han hadde liksom ingenting han skulle sagt. Mamma var jo nesten like ille som han da, så hun spurte like greit, hva med meg da? Skal du drepe meg også? Jeg kjiker på henne og sier, ja.. Eller nei. Du har ikke vært like ille som han der. De holdt på å dø av latter, jeg for min del syntes ikke det var noe morsomt, bortsett fra nå i ettertid da. Jeg ropte et par interessante ting i løpet av den siste halvtimen, men tror ikke alt skal nevnes her.. Hva faen er det du gjør der nede!? Det føles ut som om jeg får en svær n****k** i ræva!! Huff.. Jordmora var svensk da, så det var litt morsomt å få, vad säger de, n****k**?? Hun stakk liksomn en finger, eller to (kunne føles ut som en helt hånd, au) oppi rompa på meg fordi jeg ikke skulle revne, noe jeg er takknemlig (på en måte) for den dag i dag siden jeg endte opp med å sy minimalt, men jeg var ikke mye takknemlig der og da. Det var faktisk et øyeblikk der jeg planla å sparke henne av stolen hennes.. Jeg hadde jo posisjon til det da.

Rundt klokken 18.30 hadde vi holdt på med pressinga i nesten en hel time. Det begynte virkelig å bli på tide å få lille babyen ut nå, men jeg var så tappet var krefter så jeg var rett og slett på randen til å gi opp. Inntil jordmora ba meg presse alt jeg hadde og jeg svarte hulkende, men jeg gjør jo det! Jeg og jordmora så på hverandre og det var da hun nærmest ropte til meg, det gjør du for faen ikke! Da kokte det i hodet på meg, jeg ble så forbanna og provosert, men det hjalp. Jeg presset som en gud, kun fordi jeg hadde blitt sint. Ting ble plutselig mye lettere, adrenalinet tok over. Jeg presset, og presset, alt jeg maktet å gjøre. Plutselig kjente jeg noe som smalt litt der nede, og da skjønte jeg at hodet var ute. Den enorme lettelsen som strømmet nedover skuldrene mine er en følelse jeg alltid kommer til å huske, slitet var over, jobben min var gjort. Jeg rett og slett sank sammen mens de drog resten av den vesle lille kroppen på 3300 gram ut av meg. Det var over, endelig. Lillepia kom til verden 23. Desember, klokken 18.34.

Det var en hylende, lillafarget og blodig baby jeg fikk over brystet mitt. Jeg får tårer i øynene bare å skrive om den følelsen, den følelsen av å ha din egen lille datter liggende på brystet ditt, som du har båret fram i ni måneder, det livet som befant seg i magen din som nå ligger på brystet ditt og viser hva lungene er gode for, ingen tvil om at den jenta hadde sterke og friske lunger. Hun løftet hodet, glippet litt på øynene, lukket de kjapt igjen og fortsatte å hyle. Jeg la hånda rundt henne, la meg tilbake og lot en tåre trille. Jeg var så letta og så lykkelig, Tim-Hugo kysset meg på kinnet og mamma stod med tårer i øynene på sidelinjen. Det øyeblikket lengter jeg tilbake til, det er et øyeblikk jeg alltid kommer til å huske, det går ikke ann å glemme den følelsen. Lille Janne Viktoria var helt perfekt, 3300gram og 51cm, med ren skjønnhet. Det er sant det de sier, der og da er alle smertene borte, glemt, over. De eksisterer ikke lengre og det er som om de aldri har eksistert, for det er så verdt det. Det eneste som betød noe nå var den vesla jenta jeg holdt i mine armer, min nydelige lille jente, Janne Viktoria Erlandsen Jeg var verdens stolteste mamma og det vil jeg alltid være.

Det var da min fødselshistorie. Ble etterspurt om det på bloggen så jeg tenkte, hvorfor ikke? Er mest for min egen del da, skal skrive den ut så jeg har fødselshistorien min svart på hvitt, er sikkert morro å se tilbake på den. Tenker Janne Viktoria også kan være interessert i å lese den når hun blir gammel nok til å bry seg, hehe. Jeg nyter iallfall å være mamma, det er virkelig en sann gave! Er du interessert i å lese en “kort” oppsummering av svangerskapet mitt med Janne Viktoria og se bilder av hvordan magen har utviklet seg i løpet av svangerskapet? Trykk her.


Canon EOS 7D SLR // Sigma 50-mm F/1.4 // ekstern blitz

I could hold you in my arms forever


Canon EOS 7D SLR // Sigma 50-mm F/1.4 // ekstern blitz

Meg og min vakre lille Janne Viktoria

You and I



Canon EOS 7D SLR // Sigma 50-mm F/1.4

Enda flere Janne Viktoria og Owen bilder. Smelt ♥ Herlighetene mine.

Kosekveld

Canon EOS 7D SLR // Sigma 50-mm F/1.4

Tenkte jeg bare skulle gi litt lyd ifra meg her inne før jeg fortsetter kosekvelden. Som dere sikkert forstår så er ikke blogging min største prioritering for øyeblikket, ikke fordi tida ikke strekker til men er så mye mer jeg vil gjøre enn å sitte foran bloggen hele dagen. Lillejenta sover som en gudinne, spiser som en hest og griser seg til som en liten griseunge, men det skal sies at hun virkelig er snill og lett å ha med å gjøre. På grunn av null skriking så har vi det utrolig trivelig, alle tre. Herlig barselstid! Krysser bare fingrene for at det vedvarer.

Forguder bildet ovenfor! Hun er sååå fiiiin. Her får hun en stor dose bestemor-kos og man kan se på leppa hennes at hun koser seg. Sålangt kan vi se at hun har fått nesa si fra Tim-Hugo og munnen sin fra meg, så koselig. Er skikkelig herlig å kunne si “munnen har hun fått fra mora” liksom, aaw. Forresten, tror jeg har glemt å si det men vi takker såå mye for de flotte gratulasjonene vi har fått her på bloggen! Utrolig trivelig at så mange av dere gratulerer å viser at dere bryr dere, tusen takk ♥

Må også nevne at det var virkelig kjempe koselig at så mange av dere likte bildene i forrige innlegg, var selv veldig fornøyde med de. Men slapp av, det er mer der det kommer ifra, har mange flere Janne Viktoria og Owen bilder enn de to! ;)

I will stand by you



Canon EOS 7D SLR // Sigma 50-mm F/1.4

Bildene jeg har tatt av Janne Viktoria og Owen betyr utrolig mye for meg, nettopp fordi Owen har vært i livet mitt siden jeg var 7 år og jeg vet at han ikke har levetid igjen til å være hos oss så mye lengre, mye mulig så vil ikke Janne Viktoria huske han når hun blir eldre. Trist, kjempe trist, derfor er det en viktig sak for meg å ha masse bilder av dem sammen. Bilder som jeg kan se tilbake på for å mimre og bilder som jeg samtidig kan vise henne når hun blir eldre så hun ser hvilken fantastisk hund Owen var og hvor mye han passet på henne. Snufs, kjenner en tåre kommer pressende på når jeg snakker om at Owen muligens ikke har så lenge igjen, men kan trøste meg med at vi enda har tid sammen og jeg har masse bilder som skal taes.

Den nye hverdagen


Lille Janne Viktoria.

11 dager har gått siden jeg fødte den vakre datteren min til verden, 8 dager har gått siden vi tok henne med oss hjem. Vi er kanskje ikke av den mest rutinerte typen, skal også sies at det er ikke så innmari lett med rutiner når det gjelder søvn med et spedbarn i hus, men vi klarer oss utrolig nok utmerket- Jeg er egentlig ganske imponert, men vi er utrolig heldige da som har fått en så snill og lettvint jente. Hun er helt fantastisk! Må også nevne at vi var så heldige å ha min flotte mamma på besøk gjennom hele sykehusoppholdet og masse dager her hjemme, det var virkelig herlig og ikke minst til stoor hjelp. Vi fikk hvilt ut masse, hun passet lillejenta og vaska leiligheta, verdens snilleste mamma.


Janne Viktoria eeelsker bestemorkos!


Her var lille frøkna skikkelig sint, er heldigvis ikke langsint da fordi det varte kun i 5 sekunder så var hun like blid igjen. Det har hun fra mora!


Mine to vakreste ♥ Tim-Hugo har langfri fra jobb og begynner ikke igjen før i midten av Januar, er deilig å ha han hjemme med meg den første tida.


Owen er kjempe nyskjerrig på den nye verdensborgeren og følger med, all day, all night.


Tim-Hugo har jo en fortid som en som kjører scootercross, og han er sikker på at Janne Viktoria også kommer til å gå den veien med tanke på det faste grepet hennes og at hun “styrer” tomlene hans.


Pappakos er heeeelt.. greit liksom? Hun har så mange syke grimaser og de kommer alltid på de mest geniale tidspunkt!


Owen elsker å passe på lillenurket, han er såå glad i barn.

Jeg må si at jeg virkelig stortrives i mammarollen. Er så deilig å ha all energien tilbake, et lite nurk som er snill som et lam dagen lang, støttende familie og en fantastisk kjæreste som er utrolig flink til å hjelpe til. Livet er herlig! Jeg føler meg som verdens heldigste for øyeblikket og jeg virkelig elsker den lille familien min med hele mitt hjerte ♥

One week



Canon EOS 7D SLR // Sigma 50-mm F/1.4 (bilder tatt på sykehuset)

Vel vel vel, mye har skjedd på ei uke. På denne tiden, for ei uke siden, så prøvde jeg altså å presse lillenurket mitt ut og det var farsken meg ikke easy business! Tungt var det, men så absolutt verdt det. Er faktisk helt sant det de sier, at du glemmer smertene med en gang ungen er ute. Jeg glemte vel egentlig smertene med en gang hodet var ute, for da skjønte jeg at jobben min var gjort, jeg var ferdig og kunne puste lettet ut. Kom litt tårer, baare gledestårer, både over at jeg endelig hadde jenta mi i armene og at de smertefulle 15 timene var over. Det var virkelig slitsomt.

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få et lillejulaften-nurk, men det gjorde jeg altså. Spesiell dag, spesiell jul. Når jeg ser på bilder jeg tok av henne rett etter fødselen og bilder jeg har tatt nå, så har hun vokst masse og utviklet seg i bøtter og spann den siste uka. Jeg er så stolt mamma, jeg har ikke ord. Og det beste av alt, hun er sååå snill. Skriker så og si ingenting, har virkelig sovehjerte etter både mor og far og spiser som en hest. Det å bli mor var det jeg trodde det skulle bli, og litt til.


Canon EOS 7D SLR // Sigma 50-mm F/1.4 (ei uke etter fødselen)

Hadde jo en spørsmålsrunde gående, som jeg skulle svare på før fødselen. Vel, hun hadde andre planer om det. Poenget er at jeg regner med noen av dere har litt spørsmål om morstilværelsen og alt det der, så dere kan stille spørsmål under her, så svarer jeg på de samtidig som jeg svarer på spørsmålene fra spørsmålsrunden. God jul og godt nyttår! ;)



This site is protected by Comment SPAM Wiper.