Archive for the 'Selfportrait' Category

Long time, no see

Hello there! I´m finally back again, at least I will try to be back again. From now on this will be a blog for my photographies. And even though english´s not my strongest language, this will also be an english written blog from this moment on. Changes, that´s good! The design shall also be changed as well, I still need to figure out that bit.

I will start a everyday-blog, written in norwegian, soon. You will hear from me when that time comes! And I just want to say thanks to all of you who still appreciate my work and follows my blog. I really appreciate it.

 

_MG_6717bwcopy

Cowboy take me away



Canon EOS 7D SLR & Canon EF 100mm f/2.8 Macro IS USM

The love of my life

Nothing compares to you



Canon EOS 7D SLR & Sigma 50mm f/1.4 EX DG HSM

Syns det er et utrolig å tenke på at babyen min er blitt så stor. Bildene ovenfor er fra da hun var rundt 2-3 uker gammel, nå er hun 10 måneder om ikke så lenge. Lillegull kryper, reiser seg etter ALT, går bortover bordet i turbofart, går med hjelp av den hånda mi som støtte, danser helt vilt til rockemusikk (hun elsker Metallica, AC/DC, The offspring, Rammstein osv..), har fått sine to tenner, spiser masse av den maten som vi spiser, er helt fortapt i tv-serier (McLeods daughters er hennes klare favoritt), river ut alt fra skuffer og river ned alt fra bord/kommoder, og ikke minst – så er hun er utrolig lettvint lita jenta som alltid har humøret på topp.

Det er mange som irriterer seg over mødre som utrykker seg slik at livet som småbarnsmamma er perfekt, spessielt om vedkommende selv sliter litt med den rollen. Men vet dere hva? Jeg kunne ikke sett for meg at livet som mor skulle være lettere og mer fantastisk! De små ubetydelige tingene som litt gråt i ny og ned, søl og grisere er ingenting! Det er jo nettopp det man må forvente når man får seg en unge. Mitt liv som mor er perfekt, jeg kunne ikke bedt om å få det lettere eller bedre. Jeg har støtte rundt meg om jeg en sjelden gang trenger avlastning (som f.eks noen timer hjemme alene der jeg får gjøre mine ting uten forstyrrelser, skal på fest med jentene eller skal på kurs), og det hjelper masse på. Jeg har det bra, vi som familie har det bra! Nei, jeg kunne ikke fått det stort bedre enn det jeg har nå. Det eneste som mangler nå er at vi bosetter oss i Alta, der jeg har familie, venner og hesten nært meg.

 



Canon EOS 7D SLR & Sigma 50mm f/1.4 EX DG HSM

This is love


Canon EOS 7D SLR & Canon EF 100mm F/2.8 Macro IS USM

Love you

And if I grow old, well I know I’m gonna be, I’m gonna be the man who’s growing old with you



Canon EOS 7D SLR // Sigma 50-mm F/1.4 // ekstern blitz

When I’m lonely, well I know I’m gonna be
I’m gonna be the man who’s lonely without you
When I’m dreaming, well I know I’m gonna dream
I’m gonna dream about the time when I’m with you
When I go out, well I know I’m gonna be
I’m gonna be the man who goes along with you
And when I come home yeah I know I’m gonna be
I’m gonna be the man who comes back home with you

But I would walk 500 miles
And I would walk 500 more
Just to be the man who walked 1,000 miles
To fall down at your door

Fødselshistorien


Canon EOS 7D SLR // Sigma 50-mm F/1.4

Det var lillejulaften´s morgen, klokka var rundt fire og jeg tok som vanligvis en av mine mange do-besøk, hadde litt vondt men tenkte ikke noe mer over det enn at det kunne være sterke kynnere. Jeg gikk deretter og la meg igjen. Som vanligvis har jeg null problemer med å få sove igjen, men denne gangen var det annerledes, jeg fikk meg ikke til å sove igjen. Ikke fordi kynnerne var så vanvittig vonde, men fordi de lå og murret og irriterte, samtidig som kroppen min var helt gira. Det gikk nesten en time før kjæresten min våknet, han skulle på jobb i fem tida. Fortalte han da om kynnerne mine og forklarte at jeg ikke fikk sove igjen. Han stusset litt før han utbrøt; det er ikke rier du har da? 

Haha nei, det kan det ikke være. Jeg har jo ikke planlagt noen fødsel før etter årsskiftet jo! Det var vel det jeg satt og tenkte for meg selv, jeg var rett og slett i fornektelse. Tim-Hugo begynte å spørre videre, om de var regelmessig, om de ble hyppigere.. Jooo, jaa, de kan virke litt regelmessige men.. Det er jo sikkert ikke rier. Det var da jeg begynte å ta tida på riene, sånn i tilfelle vettu (bildet av notatet ser du til høyre, kan se ut som om jeg ga faen til slutt når jeg skjønte at det kanskje ikke var kynnere alikevell..). Han spurte deretter om han ikke bare skulle ringe jobben å si at han ikke kunne komme på jobb den dagen, han var jo rimelig overbevist om at fødselen var i gang, til tross for at jeg nekta og kalte det litt kraftige kynnere. Jeg syntes ikke det var behov for det, så jeg sendte han på jobb, hele fire mil unna.

Han ringte meg rundt en halvtime senere og spurte om jeg enda hadde regelmessige “kynnere”, og det hadde jeg jo. Vi fant deretter ut (etter litt om og men, jeg skulle absolutt vente enda litt lengere, men gubben holdt på å bli litt vel utåldmodig) at jeg nesten bare måtte ringe fødeavdelinga i Kirkenes og forhøre meg om hva jeg skulle gjøre og forklare situasjonen, jeg var jo ikke litt forberedt en gang. Fødselen for meg var jo en helt fjern ting som ikke skulle skje før om en stund framover. Jeg fikk beskjed av fødeavdelinga at jeg måtte dra på legesenteret her i Tana for sjekk før jeg kom til Kirkenes, kun for å forsikre oss om at fødselen faktisk var i gang. Det var en smule gira Tim-Hugo som tok telefonen når jeg ba han komme hjem.

Jeg hadde ikke pakket ferdig sykehusbaggen (typisk meg å vente til siste liten), ikke hadde jeg gjort husarbeid og Owen hadde ikke fått på seg julesløyfa si. Jeg hadde planlagt så mye for lillejulaften. Jeg skulle vaske til jul, vaske og klippe Owen til jul, handle resten av julegavene og handle inn til jul. Vel, det ville ikke lillejenta ha noe av, rart det der, til og med før hun kom ut så spolerte hun alle mine planer for dagen, hihi. Klokka var vel rundt 07.00 (pluss-minus) da svigerforeldrene mine kom inn døra for å ønske oss lykke til, Tim-Hugo var enda ikke kommet hjem fra jobb da, men han kom etterhvert. Svigers var ganske forfær over den gode formen min, jeg gjorde husarbeid, pakket til sykehusoppholdet og enda til sminket meg (droppa mascaraen, for jeg regna med det kom til å komme et par tårer i løpet av dagen). Etter en stund dro de kommende besteforeldrene på jobb og tok med lillegullet mitt Owen (jeg satte selvfølgelig sløyfa på han før han dro, tihi) og vi skulle ta oss turen til helsesenteret.

Vi ankom helsesenteret rett før klokka ni, altså, rundt fem timer fra første rie. Det var en unggutt som tok oss i mot og han var altså ikke helt sikker på hva jeg gjorde der da. Ja, hva bringer deg hit? Var det svangerskapskontroll du skulle ha eller? Jeg og kjæresten bare kjiiker på hverandre, litt forundret over at det faktisk var mulig og ikke få beskjeden om at jeg var en fødende kvinne liksom, før Tim-Hugo utbryter, Eeeh, hun skal føde.. Unggutten hopper opp og blir heeelt forfjamset, skal du føde!? Jøss, dette hadde han tydeligvis ikke vært borti før. Syns det var en ganske morsom rutinesjekk jeg da, tror unggutten syns det var veldig kleint, det kunne iallfall virke sånn. Han ble utroolig flau når han begynte og beklage seg over at han var nødt til å sjekke meg nedentil, kanskje det hadde noe å gjøre med at kjæresten min satt i samme rom, me don´t know men det er vel ganske normalt i en fødende situasjon. Jeg vil tro at du langt ifra er den eneste som skal kjenne litt der nede i løpet av dagen, så bare slå deg løs du. Han smilte et forsiktig smil og satte i gang.

Ja hei, *navnet til vedkommende* fra Tana helsesenter som ringer. Har ei jente her som har en startende fødsel. Hodet er i bekkenbunnen, har regelmessige og tette rier.. Ja, han sa faktisk til fødeavdelinga at jeg hadde hodet i bekkenbunnen (for de som ikke forstår hva det vil si, hodet er på nyppet til å ploppe ut), så det ut som om jeg hadde hodet i bekkenbunnen liksom? Jeg hadde nok ikke sittet på en stol og flirt og vært i godt humør da, nei nei nei. Han hadde allerede tilkalt ambulanse og jeg mente jo selvfølgelig det var ordentlig.. Tja, hva skal man si.. Overkill. Greit nok at det var to timer til sykehuset, men djiiz. Ambulansen kom og jeg måtte legge meg ned i en sånn ambulanseseng (flaut og hvertfall overkill), hadde publikum iallfall. Det var to menn som skulle frakte meg til sykehuset, han ene var ganske ung vil jeg tro, han virka ganske ny for å si det sånn. De var iallfall litt paniske da, alle trodde jo jeg skulle føde på vei til sykehuset liksom. Jeg prøvde å forsikre meg om at jeg ikke skulle føde i løpet av kjøreturen, men de tok meg ikke heeelt på ordet nei. Bilturen startet, kjæresten startet etter og vi hadde altså en del mil foran oss. Turen gikk faktisk overraskende fort, selvom jeg lå og kneip igjen øynene for å prøve å slappe av og unngå å spy (blir fort bilsyk). Unggutten var ganske hyggelig, han satt å passa på meg hele turen. Virket som om alle hadde panikk av et eller annet slag, bortsett fra meg, enda det var jeg som faktisk skulle føde, strange. Jeg fikk iallfall mye skryt over hvor rolig jeg var, alt var så chill og jeg var så enkel og ha med å gjøre. Begge ambulanses-folka sa at jeg var nok den mest rolig fødende de hadde hatt i bilen *stolt*.

Jeg lå vel egentlig og halvsov hele turen, men jeg livna til når vi ankom Kirkenes, da ble det action! Jeg har aldri vært i en ambulanse som kjører fort som faen, blålysa og sirena på, der alle bilene stopper opp og kjører helt uti grøfta for å slippe oss forbi og der vi skrenser bortover veien fordi det er så glatt. La meg bare si at adrenalinet pumpet, råkult! Helt til det gikk så vilt for seg at jeg ble bilsyk og spydde når ambulansen hadde stoppet utfor sykehuset, doh. Ble litt irritert da, jeg hadde jo akkurat dusja. Det nyvaska håret mitt ble fullt av slim, da var jeg faktisk ganske glad for at jeg ikke hadde spist noe for da hadde det ikke bare vært slim i håret for å si det sånn. Unggutten sa iallfall at jeg lukta godt, det var vel og merke før slimet kom, ugh.

Jeg ble trillet opp til fødeavdelinga og der stod det faktisk hele to jordmødre, tre sykepleiere og en barnelege og ventet på meg, antageligvis fordi de hadde fått høre at jeg hadde hodet i bekkenbunnen liksom. Jeg hoppet ut av senga og hilste muntert og høflig, slik at de kunne se at hele situasjonen var ganske overdramatisert. Hele gjengen ble letta og begynte bare å le. Så der stod vi, en fødende kvinne, ambulansepersonell og fødeavdelingen´s ansatte og bare lo. Det var en fin start på sykehusoppholdet. Jeg ble straks tatt inn for sjekk av en av jordmødrene, for å se hvor langt jeg faktisk var kommet i fødselen. Kjæresten kom hastende opp til avdelinga, han trodde jo at jeg holdt på å føde i ambulansen siden blålysene kom så plutselig og ambulansen forsvant i en helvettes fart, han ble vist fram til rommet jeg ble undersøkt på. Når han kom inn døra, så sto jeg faktisk å vaska håret mitt i vasken, måtte jo få vekk det fæle slimet. Deretter var det opp på bordet, av med buksa og trusa så jordmora kom seg til. Og joda, dette var en ordentlig undersøkelse. HVORFOR må jordmødre være så forbanna hardhendte? Auch! Jeg foretrakk uten tvil den pinglette undersøkelsen til den legen på helsesenteret.. Jeg hadde tre cm åpning, bare syv cm igjen, piece of cake liksom.

Deretter ble vi ført til det rommet jeg skulle føde på, der fikk jeg slappe litt av før det hele startet. Da var vel klokka rundt 12.00-12.30 og riene var enda ikke blitt spessielt vonde. Bare murringer. I halv to tida så var riene blitt litt sterkere og jeg begynte og få vanskeligheter meg og sitte i ro når riene kom, det var da middagen ble servert på sykehuset og jeg måtte prøve å få i meg litt mat. Hadde fortsatt ikke matlyst, til tross for at all næringa jeg hadde fått i meg i løpet av de to siste dagene hadde jeg spydd opp, så var rimelig tappa for energi. Jeg klarte å spise bittelitt, men spydde det opp igjen med en gang vi dro tilbake til fødestua. Nå var jeg begynt å bli temmelig sliten og måtte, til tross for de store smertene det medførte, legge meg nedpå. Kjæresten la seg ved siden av meg, holdt varmepute mot korsryggen min siden det var der smertene tok tak og vi ventet på neste rie. Neste rie kom og den gjorde virkelig vondt som faen, lå og krøket meg sammen. Plutselig smalt det. Sånn seriøst, det smalt, der nede altså. Jeg stivnet til å lurte på hva i farsken det skulle være? Etter rundt to sekunder, så begynner det å strømme på med varmt vann. Oi. Var det eneste jeg fikk meg til å si før jeg hoppa opp og vrælte. Tim-Hugo skjønte ikke bæret, spurte hva jeg holdt på med og jeg fortumlet meg til å si gaaanske høyt og i en lyslys tone, vannet gikk! 

Når jeg tenker meg om så må jordmødre ha en ganske morsom jobb, og de aller fleste av dem har nok helt sikkert opplevd noen små-komiske øyeblikk på fødestua. Jeg hadde iallfall flirt litt om jeg hadde kommet tuslende inn på fødestua for å sjekke til pasienten, og det er full ståhei, kjerringa har panikk og gubben ligger på gulvet og tørker opp etter vannavgangen. Ja, tenk, det gjorde den flotte kjæresten min. Han tørket av beina mine og oppover lårene, snillingen. Jordmora hadde visstnok hørt meg helt til enden av avdelinga i det vannet gikk, så det var vel derfor hun kom tuslende, så glad og fornøyd. Hun dro meg med på do der jeg fikk skiftet til tørre klær, det var da jeg fikk de berømte nettingtrusene på og det “lille” bindet. Hallo, det føltes ut som om jeg hadde en gedigen bleie på meg! Jeg gikk jo som en gås, en gammel gås vel og merke, siden jeg hadde så vondt i ryggen. Men det skal sies at jeg ikke tenkte så mye over den vakre bekledningen min, prøvde bare å skjule det litt for kjæresten. Følte meg ikke så sykt attraktiv akkurat, men men, fordelen jeg hadde her var at han har jo vært bonde i alle år og sett mye rart. Dere synes sikkert det er litt snodig at jeg tar meg til ro med akkurat det, men han har sammenlignet meg med en ku gjennom hele svangerskapet så da er det ganske greit.


Canon EOS 7D SLR // Sigma 50-mm F/1.4

Etter vannavgangen, så begynte jeg og få rimelig kjennbare rier. Når jeg sier kjennbare, så mener jeg det vondeste jeg noen gang har opplevd. Det var så uutholdelig vondt, jeg var overbevist om at jeg var kommet til den verste fasen av fødselen jeg, men den gang ei, det tar vi etterpå. Jeg kastet opp sykt mye, til slutt kom det bare pissgult galle ut, det smakte.. Interessant. Det jævligste jeg har smakt for å si det milt, ingenting slår den der gallesmaken! Jeg har en tendens til å kaste opp når jeg får store smerter, men det har ikke skjedd så mange ganger, et par ganger kanskje. Men det skal sies at jeg aldri har kastet opp så mye at det kun har kommet ut galle til slutt, det var nasty. Og når jeg spydde, så kom det mer fostervann. Jeg aner ikke hvor mye fostervann som kom ut, men det var en del. Var jævlig irriterende husker jeg, jeg ble jo flau! Ikke det at jeg hadde noen grunn til å føle meg flau, det var jo ikke noe jeg kunne styre akkurat. Skulle gjerne vært på do hver gang det kom fostervann, enn å stå midt på et gulv og føle meg som en femåring som har vært ute for lenge uten å dra på do og deretter tisse seg ut, uten og kunne kontrollere det. Tror det var det som gjorde meg litt flau, mangel på kontroll, følelsen av å stå der hjelpesløs å “tisse” på deg selv men gubben ligger langflat på gulvet og tørker opp svineriet. Det var mye som foregikk på den fødestua som helt greit bare trengte å skje under fire øyne, pluss jordmora sine to da, det var vel ikke til å unngå.

Riene kom, de gikk, de kom, de gikk.. De ble sterkere og hyppigere. Sånn fortsatte det i det som føles som en evighet. Jeg hadde enda ikke tatt noen form for smertelindring og det kjentes. Klokka var nå rundt 14.30 og jeg var på randen til å gi opp. Jordmora kom gående inn på rommet mens jeg stod bøyd over kjæresten og skrek at jeg ikke klarte mer, det var så tungt og så vondt. Hun hørte at jeg virkelig sleit og spurte om jeg ville ha litt lystgass, og det takket jeg selvfølgelig ikke nei takk til. Hun ba meg deretter legge meg ned i senga jeg skulle føde i, fordi hun skulle undersøke meg. Mens hun klargjorde alt (noe som tok en evighet) begynte riene og gjøre enda vondere og jeg sugde så mye i den der luftgass-saken at det pep i maskinene, haha. Grunnen til at jeg sugde i den så hardt, var simpelten fordi luftgass funka ikke. Smertene var fortsatt like vonde og intense, eneste forskjellen var at jeg ble skikkelig fjern. Det var som å ta narkose, uten og havne i narkose. Jordmora brukte enormt langt tid på å klargjøre, for deretter og undersøke hvor stor åpning jeg hadde. Jeg kan tenke meg at jeg var et mareritt og ha med å gjøre, fordi jeg ikke klarte og ligge i ro. Jeg vred meg i smerte. Hun fikk undersøkt meg etter litt om og men, og til min store skuffelse så hadde jeg nå kun 6cm åpning, 4cm igjen. Håpløst..

Det var da jeg slo ned stoltheten min og ropte, jeg klarer faen ikke fire centimeter til!? Jeg trenger epidural!! På dette punktet i fødselen så stod jeg faktisk i bru på bordet, jeg anspente meg og prøvde å la være å presse. Jeg husker at kjæresten stod ved min høyre side og holdt meg i handa og prøvde å trøste så godt han kunne, mens jordmora dro for å snakke med anestesilegen. Det er nå ting begynner og bli veldig.. Svart. Jeg husker ærlig talt så og si ingenting fra dette punktet av fødselen til epiduralen var satt og begynte å gi effekt. Jeg husker jeg så trippelt av alt, hørte rare lyder, var helt fjern. Smertene var uutholdelig, det kan rett og slett ikke beskrives. Jeg finner ingenting å sammenligne disse smertene med, det var grusomt, helt forferdelig. Imens vi ventet på anestesilegen, måtte jeg klargjøres til epiduralen. Blant annet måtte jeg få intravenøs væske og her sleit jodmora litt, stakkar. Jeg hadde jo øynene igjen hele tiden under smertene, så jeg var ikke klar over at hun skulle sette inn en sprøyte i hånda mi. Jeg husker jeg fikk beskjed om å holde hånda i ro, men jeg klarte ikke, deretter husker jeg at jeg fikk et par stikk. Det gjorde faktisk ganske vondt, spessielt det første, men hun bomma veldig med sprøyta fordi jeg var så urolig. Vet ikke hvor langt inn sprøyta ble stukket, men jeg hadde vondt i ei uke etter fødselen, ble bandasjert og var helt sykt blå/lilla over hele området på hånda. Tida gikk, og riene ble verre og verre. Jeg var så sliten, tappa for energi og jeg ga nesten opp. Anestrilegen var i tillegg utrolig treg (takk for den, var virkelig det jeg trengte), og kjæresten begynte også å bli ganske utålmodig der han stod. Han hadde det ikke så bra stakkars, tror han må ha følt seg bra hjelpesløs der han stod og holdt meg i hånda og kyssa meg på panna. Han var iallfall en enorm støtte under fødselen, det skal han ha, han var utrolig flink.

Endelig kom anestesilegen, rundt klokken 16.30. Husker jeg ble rimelig irritert når han skulle begynne og presentere seg selv, så det ut som om jeg var i form til shitchat? NEI. Sett nå bare inn den h******** sprøyta og bli ferdig med det! De hjalp meg opp i sittende stilling, noe som var utrolig ubehagelig når riene kom. Det virket som om anestesilegen ble lettere irritert når han skulle sette inn epiduralen fordi jeg ikke klarte å sitte i ro. Jeg klarte jo ikke å forklare han at jeg hadde en rie på gang, men det så heldigvis kjæresten min og forklarte at vi bare var nødt til å vente til denne rien var over. Jeg skjønner jo at anestesilegen kan ha blitt litt smålig irritert, det utgjør jo en stor risiko med å sette epidural, og det gjør det absolutt ikke noe bedre at pasienten ikke er helt stille. Om man treffer feil så kan jo konsenkvensene bli helt forferdelige. Han rakk iallfall akkurat å bli ferdig før neste rie kom, det var jeg skikkelig letta for, det var absolutt ikke bare-bare å sitte stille når riene stod som verst. Minuttene gikk og smertene ble svakere og svakere.. Jeg kjente jo fortsatt et pressbehov, men smerten var ikke der på samme måte. Jeg var så letta, endelig kunne jeg slappe av. Det var som å komme til himmel fra helvette, kort og godt. Eneste var at jeg skalv sykt mye, jeg frøys ikke eller noe, men jordmora mente det var fordi jeg var kommet fra et rent smertehelvette til null smerter, at kroppen reagerte med skjelving på grunn av det. Jeg angrer på at jeg ikke ba om epidural tidligere, jeg hadde kanskje hatt litt mer energi til siste del av fødselen, men men, gjort er gjort. Jeg fikk iallfall oppdatert facebook mens jeg venta til siste fase. Jeg er litt nerd, men eneste grunnen til at jeg oppdaterte på facebook var fordi det var folk som allerede hadde begynt å gratulere meg med en liten jente. Hallooo, hun hadde jo enda ikke kommet til verden, så måtte bare rette litt opp på det, hehe.

En liten stund etter at epidural var satt inn, så fikk jeg beskjed av jordmora at jeg bare måtte presse når pressiene kom. Ble litt småpanisk, jeg kan jo ikke begynne å presse enda! Mamma er jo bare to mil unna! Stemmer det, det var to gira besteforeldre og en stolt liten tante som kom kjørende helt fra Alta, mange timers kjøretur. Jeg hadde lovt mamma at hun skulle få være med på fødselen, pappa ville ikke være med fordi han ikke klarer å se meg ha det vondt (kanskje like greit, hadde vært litt kleint om pappa skulle være der liksom) og lillesøster ga jeg ikke lov. De to fikk sitte ute på venterommet og vente til det hele var over. Mens vi ventet litt på dem, så ba hun meg kjenne på hodet til dattra mi. Whaaat? Jeg kan jo ikke kjenne på hodet nå allerede? Jo, det kunne jeg. Det var virkelig helt sykt, jeg har ikke ord. Jeg kjente hodet hennes, inn i meg. Det var litt freaky, men alt har sin sjarm. Vi ventet litt til. Jeg holdt ord, mamma rakk fødselen. Alle tre kom gående inn på fødestua, jordmora dekte meg bare til og jeg lå der og prata med familien min som om ingenting skjedde. Haha, var litt snodig. Deretter gikk pappa og lillesøster til venterommet, og vi satte i gang inn på fødestua. Nå skulle veslejenta ut!

Rundt 17.40 begynte jeg med det virkelige arbeidet. Hodet var i bekkenbunnen og nå var det like før hun skulle komme ut. Uheldigvis så dabbet pressriene mine veldig av på grunn av epiduralen, så jeg sleit. Ikke nok med at jeg var totalt utslitt og uten noe form for næring eller energi, men så skulle dette skje i tillegg, flott. Hun ga meg iallfall noe som hjalp på riene, for å “hisse” de opp igjen, det funka litt! Husker Tim-Hugo satt på min venstre side og ga meg vann med sugerør, mens mamma stod på min høyre og det så ut som om hun skulle gråte hvert øyeblikk. Emosjonelle besteforeldre altså. Litt over 18.00 begynte jeg seriøst å slite med den lille energien jeg hadde, jeg klarte rett og slett ikke presse, føltes det ut som. Jeg husker jeg prøvde så hardt som jeg kunne, men det funka bare ikke. Da stod både mamma og Tim-Hugo og ba meg presse, press press press! var liksom alt jeg hørte, og det var vanvittig irriterende. Mye mulig at jeg på et punkt så Tim-Hugo rett i øynene, helt svart i blikket og sa, du er klar over, at når det her er over, så skal jeg drepe deg. Ups? Men det var sykt provoserende at han stod der og sa at jeg ikke presset godt nok, han hadde vel aldri opplevd det der så han hadde liksom ingenting han skulle sagt. Mamma var jo nesten like ille som han da, så hun spurte like greit, hva med meg da? Skal du drepe meg også? Jeg kjiker på henne og sier, ja.. Eller nei. Du har ikke vært like ille som han der. De holdt på å dø av latter, jeg for min del syntes ikke det var noe morsomt, bortsett fra nå i ettertid da. Jeg ropte et par interessante ting i løpet av den siste halvtimen, men tror ikke alt skal nevnes her.. Hva faen er det du gjør der nede!? Det føles ut som om jeg får en svær n****k** i ræva!! Huff.. Jordmora var svensk da, så det var litt morsomt å få, vad säger de, n****k**?? Hun stakk liksomn en finger, eller to (kunne føles ut som en helt hånd, au) oppi rompa på meg fordi jeg ikke skulle revne, noe jeg er takknemlig (på en måte) for den dag i dag siden jeg endte opp med å sy minimalt, men jeg var ikke mye takknemlig der og da. Det var faktisk et øyeblikk der jeg planla å sparke henne av stolen hennes.. Jeg hadde jo posisjon til det da.

Rundt klokken 18.30 hadde vi holdt på med pressinga i nesten en hel time. Det begynte virkelig å bli på tide å få lille babyen ut nå, men jeg var så tappet var krefter så jeg var rett og slett på randen til å gi opp. Inntil jordmora ba meg presse alt jeg hadde og jeg svarte hulkende, men jeg gjør jo det! Jeg og jordmora så på hverandre og det var da hun nærmest ropte til meg, det gjør du for faen ikke! Da kokte det i hodet på meg, jeg ble så forbanna og provosert, men det hjalp. Jeg presset som en gud, kun fordi jeg hadde blitt sint. Ting ble plutselig mye lettere, adrenalinet tok over. Jeg presset, og presset, alt jeg maktet å gjøre. Plutselig kjente jeg noe som smalt litt der nede, og da skjønte jeg at hodet var ute. Den enorme lettelsen som strømmet nedover skuldrene mine er en følelse jeg alltid kommer til å huske, slitet var over, jobben min var gjort. Jeg rett og slett sank sammen mens de drog resten av den vesle lille kroppen på 3300 gram ut av meg. Det var over, endelig. Lillepia kom til verden 23. Desember, klokken 18.34.

Det var en hylende, lillafarget og blodig baby jeg fikk over brystet mitt. Jeg får tårer i øynene bare å skrive om den følelsen, den følelsen av å ha din egen lille datter liggende på brystet ditt, som du har båret fram i ni måneder, det livet som befant seg i magen din som nå ligger på brystet ditt og viser hva lungene er gode for, ingen tvil om at den jenta hadde sterke og friske lunger. Hun løftet hodet, glippet litt på øynene, lukket de kjapt igjen og fortsatte å hyle. Jeg la hånda rundt henne, la meg tilbake og lot en tåre trille. Jeg var så letta og så lykkelig, Tim-Hugo kysset meg på kinnet og mamma stod med tårer i øynene på sidelinjen. Det øyeblikket lengter jeg tilbake til, det er et øyeblikk jeg alltid kommer til å huske, det går ikke ann å glemme den følelsen. Lille Janne Viktoria var helt perfekt, 3300gram og 51cm, med ren skjønnhet. Det er sant det de sier, der og da er alle smertene borte, glemt, over. De eksisterer ikke lengre og det er som om de aldri har eksistert, for det er så verdt det. Det eneste som betød noe nå var den vesla jenta jeg holdt i mine armer, min nydelige lille jente, Janne Viktoria Erlandsen Jeg var verdens stolteste mamma og det vil jeg alltid være.

Det var da min fødselshistorie. Ble etterspurt om det på bloggen så jeg tenkte, hvorfor ikke? Er mest for min egen del da, skal skrive den ut så jeg har fødselshistorien min svart på hvitt, er sikkert morro å se tilbake på den. Tenker Janne Viktoria også kan være interessert i å lese den når hun blir gammel nok til å bry seg, hehe. Jeg nyter iallfall å være mamma, det er virkelig en sann gave! Er du interessert i å lese en “kort” oppsummering av svangerskapet mitt med Janne Viktoria og se bilder av hvordan magen har utviklet seg i løpet av svangerskapet? Trykk her.


Canon EOS 7D SLR // Sigma 50-mm F/1.4 // ekstern blitz

I could hold you in my arms forever


Canon EOS 7D SLR // Sigma 50-mm F/1.4 // ekstern blitz

Meg og min vakre lille Janne Viktoria

Hverdagspjatt

Canon EOS 7D SLR // Sigma 50-mm F/1.4 // ekstern blitz

Tenk, det er kun 4 dager igjen til julaften, 8 dager igjen til termin og 11 dager igjen til den siste dagen i 2011. Året har gått fort og vært fylt med altfor mange nedturer og jeg vil tørre å påstå at graviditeten har vært den eneste oppturen for oss dette året. Men jeg kan være helt sikker på at hun er begynnelsen på noe fantastisk og jeg kan ikke tenke meg noe annet enn at det kommer til å bli mye bedre med henne sammen med oss. Lille skatten vår ♥

Har skulle tatt magebilder i to uker nå, men på grunn av meget lite og ikke minst dårlig søvn, så har jeg rett og slett ikke følt meg i det humøret til å stå foran kameraet og posere. Forhåpentligvis får jeg meg en bra natt snart der jeg får sove og er i bildehumør dagen etterpå, er det jeg venter på nå. Håper bare ikke hun melder ankomst før jeg rekker det, da vet jeg at jeg kommer til å angre siden jeg har så lite magebilder fra svangerskapet. Har holdt på med litt julevask siden igår, tar ting veldig rolig for og ikke slite meg selv ut så det tar litt lengre tid enn det det egentlig hadde gjort, men det er jo bare kos det da. Flere som har begynt med julevasken?

Your last chance

Canon EOS 7D SLR // Sigma 50-mm F/1.4 // ekstern blitz

Wups, hadde helt glemt av at jeg har en spørsmålsrunde gående, fjerne høygravide kvinnemenneske you know. Så dere får nå en siste påminnelse om at det er fullt mulig å stille meg hva enn dere måtte lure på i dette innlegget, så skal jeg prøve å få svart på alle spørsmålene i slutten av denne uka eller begynnelsen av neste uke. Btw, lussekattene uten safran og meierismør ble awesomest! Nå har jeg nesten ingen igjen siden gubben tok med seg to poser på jobb for å dele med kollegaene sine, godt å høre at de falt i smak hos andre enn bare meg selv da.

Lost and found

Canon EOS 7D SLR // Sigma 50-mm F/1.4 // ekstern blitz

Jeg begynner å bli så sliten nå, det skal bli så godt å få henne til verden snart. Vonde kynnere, helt utslitt, trett, tungpustet, store smerter i bekkenet, halsbrann, søvnløshet og verst av alt, jeg har sett alle episodene av Greys Anatomy! KRISE! Nå må jeg belage meg på å vente på neste episode fra USA, boring. Blir mye The Sims gametime på meg framover ser jeg. Har ikke noe å fylle dagene mine med heller, har ordnet alt klart til lillejenta, foto-inspirasjonen er på bånn fordi det liksom er mørkt hele dagen, tørr såvidt å gjøre husarbeid siden jeg får kynnere med en gang jeg anstrenger meg litt fysisk.. Har jo innerst inne lyst å gå noen dager over termin så hun ikke blir født så sent på året, så tørr ikke gjøre ting som kan sette i gang kynnere og føre til fødsel, enda. Rart det der, alle andre høygravide jeg vet om nå jogger i trappa, kjører over fartsdumper, spiser pinnekjøtt, humper som kaniner og prøver å være så aktiv som mulig for å få fødselen i gang, unntatt meg, jeg er prøver å holde henne inne så lenge som mulig. Så, er jeg gal eller normal?

Somebody found me here
Somebody held my breath
Somebody saved me from the world you left
If you’re gonna cry my tears
If you’re gonna hold my breath
If you’re gonna let me see the sun you set
Oh, I am lost and found
En sang jeg liker veldig godt akkurat nå, Greys ofc

Unanswered prayers

Canon EOS 1000D // Kit-objektivet // refleksskjerm silver
Selvportrett tatt i Januar 2010

Det er så innmari kjedelig å gå sykemeldt! Sykemeldinga mi gikk ut igår, og jeg ble idag sykemeldt helt fram til mammapermisjonen starter. Er vel det beste for både mor og barn, ingen tvil om det, men jeg savner å jobbe. Tror ikke jeg klarer å la være i jobbe under hele mammapermisjonen, kanskje jeg jobber litt fra sommeren og utover, time will show.

Isåfall, nå som jeg er videre sykemeldt så har jeg masse tid til å gjøre alt jeg skal gjøre, men jeg får meg liksom aldri i gang. Har holdt på å pusse å beise hjemmeanlegget til gubben i to uker nå, jada jeg vet, ekstrem treg er jeg jo men det er litt slitsomt å gjøre ting kjapt når bekkenløsninga tar overhånd. Anyways, når jeg er ferdig med det så begynner jeg på vugga til lillegull, neste uke drar vi til Alta og blir der halve uka og da får jeg egentlig alt på plass, finally. Som jeg gleder meg til å få ting på stell og gleder meg megamasse til å kunne si at NÅ kan hun baaare komme. Har på følelsen av at det ikke er så lenge igjen som jeg skrev i forrige innlegg, så har begynt å stresse litt med tanke på at det eneste jeg har på plass er noen bodyer og en sutteklut. Sånn passe frustrerende når det kun er uker igjen. Har ikke kjøpt en eneste julegave hittil i år heller, så hurtig innkjøp til lillebaby og julegaver svir i lommeboka, for å si det mildt!

Forresten, tenkte og kaaanskje fyre opp en spørsmålsrunde eller noe lignende i nærmeste framtid, har ikke hatt det før på denne bloggen og det er kanskje noen av dere som har spørsmål angående både hobby (som i hest og foto), svangerskapet og kanskje generelt om meg. Tror faktisk ikke jeg har hatt spørsmålsrunde gående på 2.5 år, wtf! Husker jeg hvordan dette gjøres egentlig? Haha. Men iallfall, om det er interesse for spørsmålsrunde, let me know!

Pictures

Canon EOS 7D SLR // Sigma 50-mm F/1.4 // ekstern blitz

Et sånn der morrobilde av oss to (egentlig tre da med tanken på magen). Ingen av oss ser så sykt pretty ut på dette bildet da, men jeg liker det, jeg syns bildet representerer oss to som par og oss tre som kommende familie perfekt! Vi er skikkelig tullete av oss, ler kjempe masse sammen, kan faktisk ikke huske at jeg og kjæresten NOEN GANG har kranglet! Det er helt utrolig. Vi har vært sammen i snart 1.5 år med MANGE nedturer rundt oss, gjennomgått et svangerskap sammen og enda ikke hatt en eneste krangel. Selvfølgelig har vi vært litt irriterte på hverandre, men vi er veldig flinke til å prate sammen og alle vet at nøkkelen til et bra forhold er kommunikasjon. Vi holder ikke ting inne når vi har noe på hjertet, vi prater om det. Jeg kunne virkelig ikke hatt en bedre kjæreste, kunne ikke drømt om et bedre forhold og kunne aldri i verden tenkt meg en annen far til mitt barn.

I dag er det 43 dager til termin, men jeg har på følelsen av at hun kommer tidligere enn som så. Det er ikke ønsketenking, jeg skulle ønske hun holdt seg inne i magen min til begynnelsen av Januar men jeg har bare på følelsen av at det ikke er lenge igjen til jeg holder min vesle lille vakre jente i armene, til vi holder henne i våre armer. Jeg gleder meg sååå mye. Jeg lurer på hvordan hun ser ut, hvem sine øyne hun har arvet, hvem ligner hun mest på? Jeg har så mange spørsmål, og jeg lengter så etter å få se henne, holde henne inntil meg, kysse henne, klemme henne og ta vare på henne. Det jeg vet er at vi kommer til å få verdens nydeligste liten jente og jeg gleder meg

Og forresten, er kjempe morro å se at jeg får flere følgere både på bloglovin og på facebook! 12 nye følgere i løpet av en uke på bloglovin, supert folkens! Fortsett med det, jeg blir kjempe glad.

Follow me, everywhere!


(Gammelt bilde fra arkivet, selvportrett fra Januar 2010)

BLOGLOVIN´
Jeg er en megastor tilhenger av Bloglovin´, helt genialt nettsted. Jeg regner med at de aller fleste vet hva Bloglovin´ er den dag i dag, men jeg skal forklare kort om det alikevell. Bloglovin´ er et nettsted som gir deg mulighet til å følge bloggere og samtidig gir en super oversikt over bloggene i Norge. Jeg aner ikke hvor mange jeg følger på Bloglovin´, men tipper tallet har gått over 100 stykker nå. Man finner jo så mye bra og spennende som man gjerne vil følge med på, og da er Bloglovin´ helt genialt. Hadde jo aldri husket på å sjekke alle bloggerne jeg syntes var interessante, så dette er et nettsted jeg forguder, jeg får med meg absolutt alt jeg ønsker å få med meg. Og om du ikke blogger selv, så frykt ikke, du kan alikevell opprette deg en konto på Bloglovin´ og følge dine favorittbloggere, så mange du måtte ønske!

FACEBOOK
Jeg heiv meg med på trenden for noen måneder siden og opprettet min egen side på facebook, for de som liker arbeidet mitt kan følge med. Det eneste du trenger å gjøre er å trykke “liker” på siden, og taddaaa, du får med deg hver eneste oppdatering! Oppdaterer ikke så utrolig ofte da, oppdaterer som regel linker til nye innlegg på bloggen, legger inn bilder jeg er veldig fornøyde med, oppdateringer og kanskje litt tips også videre.. Så er langt ifra en spamside, så om du lar være og liker siden fordi du er redd for å bli nedspammet med møkk, så frykt ikke, det kommer nok ikke til å skje.

FLICKR
Denne siden bruker jeg som en slags portfolio, har enda ikke orket å mekke sammen en ordentlig portfolio og jeg aner ikke hvordan jeg gjør det uansett, så Flickr funker supert! Her legger jeg ut nye bilder og andre favorittbilder, bare de jeg er mest fornøyd med. Og for å gjøre ting lettere for de som ønsker å se mine absolutt beste bilder (etter min mening), så har jeg enda til laget en mappe med mine absolutte favoritter av mine beste bilder fra før av. Sett meg gjerne opp som kontakt eller gi meg tilbakemelding på bildene mine, blir super glad! Om du har en Flickr konto som du benytter for å laste opp dine bilder, så legg gjerne inn en link til profilen din i kommentarfeltet så skal jeg sjekke det ut, kanskje det faller i smak hos meg?

TWITTER
Begynte faktisk og Twittre for noen dager siden, eller tweet tweet som jeg kaller det *kremt*. Har ikke vært super aktiv siden jeg begynte, men holder enda på å prøve å gjøre det til en vanesak. Så om noen av dere er interesserte til å følge meg all day, all night, på Twitter, så trykk deg inn på linken ovenfor.

Så om du ikke allerede følger meg på nettstedene jeg har nevnt ovenfor, hva venter du på? Følg meg nå og kom litt tettere inn på meg som person og blogger!

SoooOOooOOOoo inspired!


Canon EOS 7D SLR // Sigma 50-mm F/1.4

Jeg er så inspirert! Aner ikke hva som går av meg for tida, men det er jo absolutt ikke en dårlig ting med en overdose inspirasjon. Jeg føler at jeg MÅ få ting på plass, for en gangs skyld, jeg trenger en plan. Jeg vil ha gården tilbake, pusse opp huset, lage meg et studio hjemme til fotografering, ordne et ordentlig flott barnerom til lillejenta vår, rydde opp på hele gårdsplassen, bygge stall, ta masse bilder, arrangere et stort roping-treff for Yiiihah-gjengen.. Det er så mye jeg vil og trenger å få gjort, jeg blir gal av at ting går tregt og at alt ikke kan skje MED EN GANG! Tålmodighet er langt ifra min sterkeste side.

I en lang stund nå så har livet egentlig bare hatt pause, alt har sust forbi og jeg har blitt sittende å vente. Vente på muligheten til å kunne gjøre noe for å få livet til å gå videre, vente på å kunne klekke ut en god plan. I kveld så har jeg på et eller annet vis fått den muligheten og jeg har begynt å se framover, planlegge. Livet mitt kan ikke stå stille, det er for kort til det. Jeg må videre og jeg tror tiden nå er inne for å gå videre, jeg føler det bare på meg.

I´m holding you closer than most, cause you are my heaven




Canon EOS 7D SLR // Sigma 50-mm F/1.4 // ekstern blitz

Dette er da meg og min bedre, mindre penere og eldre halvdel (mohaha, neida, tulla). Grunnen til at vi er kinda dressed up er fordi vi var i bryllup denne dagen. Og se på magen min da! Såå stor, nå er den enda større. Jeg er så heldig som har gubben min og lillejenta vår i magen, tenk at vi snart er en søt liten og forhåpentligvis en lykkelig familie på tre. Åh, gleder ♥



This site is protected by Comment SPAM Wiper.