Archive for the 'Texts' Category

Nothing compares to you



Canon EOS 7D SLR & Sigma 50mm f/1.4 EX DG HSM

Syns det er et utrolig å tenke på at babyen min er blitt så stor. Bildene ovenfor er fra da hun var rundt 2-3 uker gammel, nå er hun 10 måneder om ikke så lenge. Lillegull kryper, reiser seg etter ALT, går bortover bordet i turbofart, går med hjelp av den hånda mi som støtte, danser helt vilt til rockemusikk (hun elsker Metallica, AC/DC, The offspring, Rammstein osv..), har fått sine to tenner, spiser masse av den maten som vi spiser, er helt fortapt i tv-serier (McLeods daughters er hennes klare favoritt), river ut alt fra skuffer og river ned alt fra bord/kommoder, og ikke minst – så er hun er utrolig lettvint lita jenta som alltid har humøret på topp.

Det er mange som irriterer seg over mødre som utrykker seg slik at livet som småbarnsmamma er perfekt, spessielt om vedkommende selv sliter litt med den rollen. Men vet dere hva? Jeg kunne ikke sett for meg at livet som mor skulle være lettere og mer fantastisk! De små ubetydelige tingene som litt gråt i ny og ned, søl og grisere er ingenting! Det er jo nettopp det man må forvente når man får seg en unge. Mitt liv som mor er perfekt, jeg kunne ikke bedt om å få det lettere eller bedre. Jeg har støtte rundt meg om jeg en sjelden gang trenger avlastning (som f.eks noen timer hjemme alene der jeg får gjøre mine ting uten forstyrrelser, skal på fest med jentene eller skal på kurs), og det hjelper masse på. Jeg har det bra, vi som familie har det bra! Nei, jeg kunne ikke fått det stort bedre enn det jeg har nå. Det eneste som mangler nå er at vi bosetter oss i Alta, der jeg har familie, venner og hesten nært meg.

 



Canon EOS 7D SLR & Sigma 50mm f/1.4 EX DG HSM

Kveldskos med hesten(e)









Canon EOS 7D SLR & Canon EF 100mm f/2.8 Macro IS USM

Å tilbringe kvelden med hestene er helt spesielt, når mørket sakte men sikkert kommer krypende, når myggene surrer (kan være utrolig irriterende vel og merke), fargene er døsige og luften er fuktig og litt kjølig.. Syns stemninga er helt spesiell, noe helt annet enn på dagtid. Denne kvelden mottok hestene en ny dunge med för, og de elsket det! Ble litt uenigheter selvfølgelig, men akkurat da holdt jeg meg på andre sida av gjerdet.

Den mørke herligheten er da min hest, Izor Summer, og jeg er så glad for at han er min. På kort stund har han gått fra å bare være en vanlig hest, til å bli noe av det kjæreste jeg har. Han er spesiell for meg, og jeg er så lykkelig for at jeg har sjansen til å lære han å kjenne. Herlig hest, rett og slett! Føler meg som en liten 12 åring som har fått sin første ponni når jeg snakker om han, hehe! Men han gjør meg lykkelig, alle bekymringene mine forsvinner når jeg tilbringer tid med han. Når jeg trenger å klarne hodet og er litt lei meg, så drar jeg alltid til Izor. Han klarer alltid å klarne tankene mine og jeg slipper tak på bekymringene. Det er faktisk først før nå at jeg skjønner hva andre hestemennesker mener når de sier ting som dette, for det stemmer faktisk, tru det eller ei.

Fødselshistorien


Canon EOS 7D SLR // Sigma 50-mm F/1.4

Det var lillejulaften´s morgen, klokka var rundt fire og jeg tok som vanligvis en av mine mange do-besøk, hadde litt vondt men tenkte ikke noe mer over det enn at det kunne være sterke kynnere. Jeg gikk deretter og la meg igjen. Som vanligvis har jeg null problemer med å få sove igjen, men denne gangen var det annerledes, jeg fikk meg ikke til å sove igjen. Ikke fordi kynnerne var så vanvittig vonde, men fordi de lå og murret og irriterte, samtidig som kroppen min var helt gira. Det gikk nesten en time før kjæresten min våknet, han skulle på jobb i fem tida. Fortalte han da om kynnerne mine og forklarte at jeg ikke fikk sove igjen. Han stusset litt før han utbrøt; det er ikke rier du har da? 

Haha nei, det kan det ikke være. Jeg har jo ikke planlagt noen fødsel før etter årsskiftet jo! Det var vel det jeg satt og tenkte for meg selv, jeg var rett og slett i fornektelse. Tim-Hugo begynte å spørre videre, om de var regelmessig, om de ble hyppigere.. Jooo, jaa, de kan virke litt regelmessige men.. Det er jo sikkert ikke rier. Det var da jeg begynte å ta tida på riene, sånn i tilfelle vettu (bildet av notatet ser du til høyre, kan se ut som om jeg ga faen til slutt når jeg skjønte at det kanskje ikke var kynnere alikevell..). Han spurte deretter om han ikke bare skulle ringe jobben å si at han ikke kunne komme på jobb den dagen, han var jo rimelig overbevist om at fødselen var i gang, til tross for at jeg nekta og kalte det litt kraftige kynnere. Jeg syntes ikke det var behov for det, så jeg sendte han på jobb, hele fire mil unna.

Han ringte meg rundt en halvtime senere og spurte om jeg enda hadde regelmessige “kynnere”, og det hadde jeg jo. Vi fant deretter ut (etter litt om og men, jeg skulle absolutt vente enda litt lengere, men gubben holdt på å bli litt vel utåldmodig) at jeg nesten bare måtte ringe fødeavdelinga i Kirkenes og forhøre meg om hva jeg skulle gjøre og forklare situasjonen, jeg var jo ikke litt forberedt en gang. Fødselen for meg var jo en helt fjern ting som ikke skulle skje før om en stund framover. Jeg fikk beskjed av fødeavdelinga at jeg måtte dra på legesenteret her i Tana for sjekk før jeg kom til Kirkenes, kun for å forsikre oss om at fødselen faktisk var i gang. Det var en smule gira Tim-Hugo som tok telefonen når jeg ba han komme hjem.

Jeg hadde ikke pakket ferdig sykehusbaggen (typisk meg å vente til siste liten), ikke hadde jeg gjort husarbeid og Owen hadde ikke fått på seg julesløyfa si. Jeg hadde planlagt så mye for lillejulaften. Jeg skulle vaske til jul, vaske og klippe Owen til jul, handle resten av julegavene og handle inn til jul. Vel, det ville ikke lillejenta ha noe av, rart det der, til og med før hun kom ut så spolerte hun alle mine planer for dagen, hihi. Klokka var vel rundt 07.00 (pluss-minus) da svigerforeldrene mine kom inn døra for å ønske oss lykke til, Tim-Hugo var enda ikke kommet hjem fra jobb da, men han kom etterhvert. Svigers var ganske forfær over den gode formen min, jeg gjorde husarbeid, pakket til sykehusoppholdet og enda til sminket meg (droppa mascaraen, for jeg regna med det kom til å komme et par tårer i løpet av dagen). Etter en stund dro de kommende besteforeldrene på jobb og tok med lillegullet mitt Owen (jeg satte selvfølgelig sløyfa på han før han dro, tihi) og vi skulle ta oss turen til helsesenteret.

Vi ankom helsesenteret rett før klokka ni, altså, rundt fem timer fra første rie. Det var en unggutt som tok oss i mot og han var altså ikke helt sikker på hva jeg gjorde der da. Ja, hva bringer deg hit? Var det svangerskapskontroll du skulle ha eller? Jeg og kjæresten bare kjiiker på hverandre, litt forundret over at det faktisk var mulig og ikke få beskjeden om at jeg var en fødende kvinne liksom, før Tim-Hugo utbryter, Eeeh, hun skal føde.. Unggutten hopper opp og blir heeelt forfjamset, skal du føde!? Jøss, dette hadde han tydeligvis ikke vært borti før. Syns det var en ganske morsom rutinesjekk jeg da, tror unggutten syns det var veldig kleint, det kunne iallfall virke sånn. Han ble utroolig flau når han begynte og beklage seg over at han var nødt til å sjekke meg nedentil, kanskje det hadde noe å gjøre med at kjæresten min satt i samme rom, me don´t know men det er vel ganske normalt i en fødende situasjon. Jeg vil tro at du langt ifra er den eneste som skal kjenne litt der nede i løpet av dagen, så bare slå deg løs du. Han smilte et forsiktig smil og satte i gang.

Ja hei, *navnet til vedkommende* fra Tana helsesenter som ringer. Har ei jente her som har en startende fødsel. Hodet er i bekkenbunnen, har regelmessige og tette rier.. Ja, han sa faktisk til fødeavdelinga at jeg hadde hodet i bekkenbunnen (for de som ikke forstår hva det vil si, hodet er på nyppet til å ploppe ut), så det ut som om jeg hadde hodet i bekkenbunnen liksom? Jeg hadde nok ikke sittet på en stol og flirt og vært i godt humør da, nei nei nei. Han hadde allerede tilkalt ambulanse og jeg mente jo selvfølgelig det var ordentlig.. Tja, hva skal man si.. Overkill. Greit nok at det var to timer til sykehuset, men djiiz. Ambulansen kom og jeg måtte legge meg ned i en sånn ambulanseseng (flaut og hvertfall overkill), hadde publikum iallfall. Det var to menn som skulle frakte meg til sykehuset, han ene var ganske ung vil jeg tro, han virka ganske ny for å si det sånn. De var iallfall litt paniske da, alle trodde jo jeg skulle føde på vei til sykehuset liksom. Jeg prøvde å forsikre meg om at jeg ikke skulle føde i løpet av kjøreturen, men de tok meg ikke heeelt på ordet nei. Bilturen startet, kjæresten startet etter og vi hadde altså en del mil foran oss. Turen gikk faktisk overraskende fort, selvom jeg lå og kneip igjen øynene for å prøve å slappe av og unngå å spy (blir fort bilsyk). Unggutten var ganske hyggelig, han satt å passa på meg hele turen. Virket som om alle hadde panikk av et eller annet slag, bortsett fra meg, enda det var jeg som faktisk skulle føde, strange. Jeg fikk iallfall mye skryt over hvor rolig jeg var, alt var så chill og jeg var så enkel og ha med å gjøre. Begge ambulanses-folka sa at jeg var nok den mest rolig fødende de hadde hatt i bilen *stolt*.

Jeg lå vel egentlig og halvsov hele turen, men jeg livna til når vi ankom Kirkenes, da ble det action! Jeg har aldri vært i en ambulanse som kjører fort som faen, blålysa og sirena på, der alle bilene stopper opp og kjører helt uti grøfta for å slippe oss forbi og der vi skrenser bortover veien fordi det er så glatt. La meg bare si at adrenalinet pumpet, råkult! Helt til det gikk så vilt for seg at jeg ble bilsyk og spydde når ambulansen hadde stoppet utfor sykehuset, doh. Ble litt irritert da, jeg hadde jo akkurat dusja. Det nyvaska håret mitt ble fullt av slim, da var jeg faktisk ganske glad for at jeg ikke hadde spist noe for da hadde det ikke bare vært slim i håret for å si det sånn. Unggutten sa iallfall at jeg lukta godt, det var vel og merke før slimet kom, ugh.

Jeg ble trillet opp til fødeavdelinga og der stod det faktisk hele to jordmødre, tre sykepleiere og en barnelege og ventet på meg, antageligvis fordi de hadde fått høre at jeg hadde hodet i bekkenbunnen liksom. Jeg hoppet ut av senga og hilste muntert og høflig, slik at de kunne se at hele situasjonen var ganske overdramatisert. Hele gjengen ble letta og begynte bare å le. Så der stod vi, en fødende kvinne, ambulansepersonell og fødeavdelingen´s ansatte og bare lo. Det var en fin start på sykehusoppholdet. Jeg ble straks tatt inn for sjekk av en av jordmødrene, for å se hvor langt jeg faktisk var kommet i fødselen. Kjæresten kom hastende opp til avdelinga, han trodde jo at jeg holdt på å føde i ambulansen siden blålysene kom så plutselig og ambulansen forsvant i en helvettes fart, han ble vist fram til rommet jeg ble undersøkt på. Når han kom inn døra, så sto jeg faktisk å vaska håret mitt i vasken, måtte jo få vekk det fæle slimet. Deretter var det opp på bordet, av med buksa og trusa så jordmora kom seg til. Og joda, dette var en ordentlig undersøkelse. HVORFOR må jordmødre være så forbanna hardhendte? Auch! Jeg foretrakk uten tvil den pinglette undersøkelsen til den legen på helsesenteret.. Jeg hadde tre cm åpning, bare syv cm igjen, piece of cake liksom.

Deretter ble vi ført til det rommet jeg skulle føde på, der fikk jeg slappe litt av før det hele startet. Da var vel klokka rundt 12.00-12.30 og riene var enda ikke blitt spessielt vonde. Bare murringer. I halv to tida så var riene blitt litt sterkere og jeg begynte og få vanskeligheter meg og sitte i ro når riene kom, det var da middagen ble servert på sykehuset og jeg måtte prøve å få i meg litt mat. Hadde fortsatt ikke matlyst, til tross for at all næringa jeg hadde fått i meg i løpet av de to siste dagene hadde jeg spydd opp, så var rimelig tappa for energi. Jeg klarte å spise bittelitt, men spydde det opp igjen med en gang vi dro tilbake til fødestua. Nå var jeg begynt å bli temmelig sliten og måtte, til tross for de store smertene det medførte, legge meg nedpå. Kjæresten la seg ved siden av meg, holdt varmepute mot korsryggen min siden det var der smertene tok tak og vi ventet på neste rie. Neste rie kom og den gjorde virkelig vondt som faen, lå og krøket meg sammen. Plutselig smalt det. Sånn seriøst, det smalt, der nede altså. Jeg stivnet til å lurte på hva i farsken det skulle være? Etter rundt to sekunder, så begynner det å strømme på med varmt vann. Oi. Var det eneste jeg fikk meg til å si før jeg hoppa opp og vrælte. Tim-Hugo skjønte ikke bæret, spurte hva jeg holdt på med og jeg fortumlet meg til å si gaaanske høyt og i en lyslys tone, vannet gikk! 

Når jeg tenker meg om så må jordmødre ha en ganske morsom jobb, og de aller fleste av dem har nok helt sikkert opplevd noen små-komiske øyeblikk på fødestua. Jeg hadde iallfall flirt litt om jeg hadde kommet tuslende inn på fødestua for å sjekke til pasienten, og det er full ståhei, kjerringa har panikk og gubben ligger på gulvet og tørker opp etter vannavgangen. Ja, tenk, det gjorde den flotte kjæresten min. Han tørket av beina mine og oppover lårene, snillingen. Jordmora hadde visstnok hørt meg helt til enden av avdelinga i det vannet gikk, så det var vel derfor hun kom tuslende, så glad og fornøyd. Hun dro meg med på do der jeg fikk skiftet til tørre klær, det var da jeg fikk de berømte nettingtrusene på og det “lille” bindet. Hallo, det føltes ut som om jeg hadde en gedigen bleie på meg! Jeg gikk jo som en gås, en gammel gås vel og merke, siden jeg hadde så vondt i ryggen. Men det skal sies at jeg ikke tenkte så mye over den vakre bekledningen min, prøvde bare å skjule det litt for kjæresten. Følte meg ikke så sykt attraktiv akkurat, men men, fordelen jeg hadde her var at han har jo vært bonde i alle år og sett mye rart. Dere synes sikkert det er litt snodig at jeg tar meg til ro med akkurat det, men han har sammenlignet meg med en ku gjennom hele svangerskapet så da er det ganske greit.


Canon EOS 7D SLR // Sigma 50-mm F/1.4

Etter vannavgangen, så begynte jeg og få rimelig kjennbare rier. Når jeg sier kjennbare, så mener jeg det vondeste jeg noen gang har opplevd. Det var så uutholdelig vondt, jeg var overbevist om at jeg var kommet til den verste fasen av fødselen jeg, men den gang ei, det tar vi etterpå. Jeg kastet opp sykt mye, til slutt kom det bare pissgult galle ut, det smakte.. Interessant. Det jævligste jeg har smakt for å si det milt, ingenting slår den der gallesmaken! Jeg har en tendens til å kaste opp når jeg får store smerter, men det har ikke skjedd så mange ganger, et par ganger kanskje. Men det skal sies at jeg aldri har kastet opp så mye at det kun har kommet ut galle til slutt, det var nasty. Og når jeg spydde, så kom det mer fostervann. Jeg aner ikke hvor mye fostervann som kom ut, men det var en del. Var jævlig irriterende husker jeg, jeg ble jo flau! Ikke det at jeg hadde noen grunn til å føle meg flau, det var jo ikke noe jeg kunne styre akkurat. Skulle gjerne vært på do hver gang det kom fostervann, enn å stå midt på et gulv og føle meg som en femåring som har vært ute for lenge uten å dra på do og deretter tisse seg ut, uten og kunne kontrollere det. Tror det var det som gjorde meg litt flau, mangel på kontroll, følelsen av å stå der hjelpesløs å “tisse” på deg selv men gubben ligger langflat på gulvet og tørker opp svineriet. Det var mye som foregikk på den fødestua som helt greit bare trengte å skje under fire øyne, pluss jordmora sine to da, det var vel ikke til å unngå.

Riene kom, de gikk, de kom, de gikk.. De ble sterkere og hyppigere. Sånn fortsatte det i det som føles som en evighet. Jeg hadde enda ikke tatt noen form for smertelindring og det kjentes. Klokka var nå rundt 14.30 og jeg var på randen til å gi opp. Jordmora kom gående inn på rommet mens jeg stod bøyd over kjæresten og skrek at jeg ikke klarte mer, det var så tungt og så vondt. Hun hørte at jeg virkelig sleit og spurte om jeg ville ha litt lystgass, og det takket jeg selvfølgelig ikke nei takk til. Hun ba meg deretter legge meg ned i senga jeg skulle føde i, fordi hun skulle undersøke meg. Mens hun klargjorde alt (noe som tok en evighet) begynte riene og gjøre enda vondere og jeg sugde så mye i den der luftgass-saken at det pep i maskinene, haha. Grunnen til at jeg sugde i den så hardt, var simpelten fordi luftgass funka ikke. Smertene var fortsatt like vonde og intense, eneste forskjellen var at jeg ble skikkelig fjern. Det var som å ta narkose, uten og havne i narkose. Jordmora brukte enormt langt tid på å klargjøre, for deretter og undersøke hvor stor åpning jeg hadde. Jeg kan tenke meg at jeg var et mareritt og ha med å gjøre, fordi jeg ikke klarte og ligge i ro. Jeg vred meg i smerte. Hun fikk undersøkt meg etter litt om og men, og til min store skuffelse så hadde jeg nå kun 6cm åpning, 4cm igjen. Håpløst..

Det var da jeg slo ned stoltheten min og ropte, jeg klarer faen ikke fire centimeter til!? Jeg trenger epidural!! På dette punktet i fødselen så stod jeg faktisk i bru på bordet, jeg anspente meg og prøvde å la være å presse. Jeg husker at kjæresten stod ved min høyre side og holdt meg i handa og prøvde å trøste så godt han kunne, mens jordmora dro for å snakke med anestesilegen. Det er nå ting begynner og bli veldig.. Svart. Jeg husker ærlig talt så og si ingenting fra dette punktet av fødselen til epiduralen var satt og begynte å gi effekt. Jeg husker jeg så trippelt av alt, hørte rare lyder, var helt fjern. Smertene var uutholdelig, det kan rett og slett ikke beskrives. Jeg finner ingenting å sammenligne disse smertene med, det var grusomt, helt forferdelig. Imens vi ventet på anestesilegen, måtte jeg klargjøres til epiduralen. Blant annet måtte jeg få intravenøs væske og her sleit jodmora litt, stakkar. Jeg hadde jo øynene igjen hele tiden under smertene, så jeg var ikke klar over at hun skulle sette inn en sprøyte i hånda mi. Jeg husker jeg fikk beskjed om å holde hånda i ro, men jeg klarte ikke, deretter husker jeg at jeg fikk et par stikk. Det gjorde faktisk ganske vondt, spessielt det første, men hun bomma veldig med sprøyta fordi jeg var så urolig. Vet ikke hvor langt inn sprøyta ble stukket, men jeg hadde vondt i ei uke etter fødselen, ble bandasjert og var helt sykt blå/lilla over hele området på hånda. Tida gikk, og riene ble verre og verre. Jeg var så sliten, tappa for energi og jeg ga nesten opp. Anestrilegen var i tillegg utrolig treg (takk for den, var virkelig det jeg trengte), og kjæresten begynte også å bli ganske utålmodig der han stod. Han hadde det ikke så bra stakkars, tror han må ha følt seg bra hjelpesløs der han stod og holdt meg i hånda og kyssa meg på panna. Han var iallfall en enorm støtte under fødselen, det skal han ha, han var utrolig flink.

Endelig kom anestesilegen, rundt klokken 16.30. Husker jeg ble rimelig irritert når han skulle begynne og presentere seg selv, så det ut som om jeg var i form til shitchat? NEI. Sett nå bare inn den h******** sprøyta og bli ferdig med det! De hjalp meg opp i sittende stilling, noe som var utrolig ubehagelig når riene kom. Det virket som om anestesilegen ble lettere irritert når han skulle sette inn epiduralen fordi jeg ikke klarte å sitte i ro. Jeg klarte jo ikke å forklare han at jeg hadde en rie på gang, men det så heldigvis kjæresten min og forklarte at vi bare var nødt til å vente til denne rien var over. Jeg skjønner jo at anestesilegen kan ha blitt litt smålig irritert, det utgjør jo en stor risiko med å sette epidural, og det gjør det absolutt ikke noe bedre at pasienten ikke er helt stille. Om man treffer feil så kan jo konsenkvensene bli helt forferdelige. Han rakk iallfall akkurat å bli ferdig før neste rie kom, det var jeg skikkelig letta for, det var absolutt ikke bare-bare å sitte stille når riene stod som verst. Minuttene gikk og smertene ble svakere og svakere.. Jeg kjente jo fortsatt et pressbehov, men smerten var ikke der på samme måte. Jeg var så letta, endelig kunne jeg slappe av. Det var som å komme til himmel fra helvette, kort og godt. Eneste var at jeg skalv sykt mye, jeg frøys ikke eller noe, men jordmora mente det var fordi jeg var kommet fra et rent smertehelvette til null smerter, at kroppen reagerte med skjelving på grunn av det. Jeg angrer på at jeg ikke ba om epidural tidligere, jeg hadde kanskje hatt litt mer energi til siste del av fødselen, men men, gjort er gjort. Jeg fikk iallfall oppdatert facebook mens jeg venta til siste fase. Jeg er litt nerd, men eneste grunnen til at jeg oppdaterte på facebook var fordi det var folk som allerede hadde begynt å gratulere meg med en liten jente. Hallooo, hun hadde jo enda ikke kommet til verden, så måtte bare rette litt opp på det, hehe.

En liten stund etter at epidural var satt inn, så fikk jeg beskjed av jordmora at jeg bare måtte presse når pressiene kom. Ble litt småpanisk, jeg kan jo ikke begynne å presse enda! Mamma er jo bare to mil unna! Stemmer det, det var to gira besteforeldre og en stolt liten tante som kom kjørende helt fra Alta, mange timers kjøretur. Jeg hadde lovt mamma at hun skulle få være med på fødselen, pappa ville ikke være med fordi han ikke klarer å se meg ha det vondt (kanskje like greit, hadde vært litt kleint om pappa skulle være der liksom) og lillesøster ga jeg ikke lov. De to fikk sitte ute på venterommet og vente til det hele var over. Mens vi ventet litt på dem, så ba hun meg kjenne på hodet til dattra mi. Whaaat? Jeg kan jo ikke kjenne på hodet nå allerede? Jo, det kunne jeg. Det var virkelig helt sykt, jeg har ikke ord. Jeg kjente hodet hennes, inn i meg. Det var litt freaky, men alt har sin sjarm. Vi ventet litt til. Jeg holdt ord, mamma rakk fødselen. Alle tre kom gående inn på fødestua, jordmora dekte meg bare til og jeg lå der og prata med familien min som om ingenting skjedde. Haha, var litt snodig. Deretter gikk pappa og lillesøster til venterommet, og vi satte i gang inn på fødestua. Nå skulle veslejenta ut!

Rundt 17.40 begynte jeg med det virkelige arbeidet. Hodet var i bekkenbunnen og nå var det like før hun skulle komme ut. Uheldigvis så dabbet pressriene mine veldig av på grunn av epiduralen, så jeg sleit. Ikke nok med at jeg var totalt utslitt og uten noe form for næring eller energi, men så skulle dette skje i tillegg, flott. Hun ga meg iallfall noe som hjalp på riene, for å “hisse” de opp igjen, det funka litt! Husker Tim-Hugo satt på min venstre side og ga meg vann med sugerør, mens mamma stod på min høyre og det så ut som om hun skulle gråte hvert øyeblikk. Emosjonelle besteforeldre altså. Litt over 18.00 begynte jeg seriøst å slite med den lille energien jeg hadde, jeg klarte rett og slett ikke presse, føltes det ut som. Jeg husker jeg prøvde så hardt som jeg kunne, men det funka bare ikke. Da stod både mamma og Tim-Hugo og ba meg presse, press press press! var liksom alt jeg hørte, og det var vanvittig irriterende. Mye mulig at jeg på et punkt så Tim-Hugo rett i øynene, helt svart i blikket og sa, du er klar over, at når det her er over, så skal jeg drepe deg. Ups? Men det var sykt provoserende at han stod der og sa at jeg ikke presset godt nok, han hadde vel aldri opplevd det der så han hadde liksom ingenting han skulle sagt. Mamma var jo nesten like ille som han da, så hun spurte like greit, hva med meg da? Skal du drepe meg også? Jeg kjiker på henne og sier, ja.. Eller nei. Du har ikke vært like ille som han der. De holdt på å dø av latter, jeg for min del syntes ikke det var noe morsomt, bortsett fra nå i ettertid da. Jeg ropte et par interessante ting i løpet av den siste halvtimen, men tror ikke alt skal nevnes her.. Hva faen er det du gjør der nede!? Det føles ut som om jeg får en svær n****k** i ræva!! Huff.. Jordmora var svensk da, så det var litt morsomt å få, vad säger de, n****k**?? Hun stakk liksomn en finger, eller to (kunne føles ut som en helt hånd, au) oppi rompa på meg fordi jeg ikke skulle revne, noe jeg er takknemlig (på en måte) for den dag i dag siden jeg endte opp med å sy minimalt, men jeg var ikke mye takknemlig der og da. Det var faktisk et øyeblikk der jeg planla å sparke henne av stolen hennes.. Jeg hadde jo posisjon til det da.

Rundt klokken 18.30 hadde vi holdt på med pressinga i nesten en hel time. Det begynte virkelig å bli på tide å få lille babyen ut nå, men jeg var så tappet var krefter så jeg var rett og slett på randen til å gi opp. Inntil jordmora ba meg presse alt jeg hadde og jeg svarte hulkende, men jeg gjør jo det! Jeg og jordmora så på hverandre og det var da hun nærmest ropte til meg, det gjør du for faen ikke! Da kokte det i hodet på meg, jeg ble så forbanna og provosert, men det hjalp. Jeg presset som en gud, kun fordi jeg hadde blitt sint. Ting ble plutselig mye lettere, adrenalinet tok over. Jeg presset, og presset, alt jeg maktet å gjøre. Plutselig kjente jeg noe som smalt litt der nede, og da skjønte jeg at hodet var ute. Den enorme lettelsen som strømmet nedover skuldrene mine er en følelse jeg alltid kommer til å huske, slitet var over, jobben min var gjort. Jeg rett og slett sank sammen mens de drog resten av den vesle lille kroppen på 3300 gram ut av meg. Det var over, endelig. Lillepia kom til verden 23. Desember, klokken 18.34.

Det var en hylende, lillafarget og blodig baby jeg fikk over brystet mitt. Jeg får tårer i øynene bare å skrive om den følelsen, den følelsen av å ha din egen lille datter liggende på brystet ditt, som du har båret fram i ni måneder, det livet som befant seg i magen din som nå ligger på brystet ditt og viser hva lungene er gode for, ingen tvil om at den jenta hadde sterke og friske lunger. Hun løftet hodet, glippet litt på øynene, lukket de kjapt igjen og fortsatte å hyle. Jeg la hånda rundt henne, la meg tilbake og lot en tåre trille. Jeg var så letta og så lykkelig, Tim-Hugo kysset meg på kinnet og mamma stod med tårer i øynene på sidelinjen. Det øyeblikket lengter jeg tilbake til, det er et øyeblikk jeg alltid kommer til å huske, det går ikke ann å glemme den følelsen. Lille Janne Viktoria var helt perfekt, 3300gram og 51cm, med ren skjønnhet. Det er sant det de sier, der og da er alle smertene borte, glemt, over. De eksisterer ikke lengre og det er som om de aldri har eksistert, for det er så verdt det. Det eneste som betød noe nå var den vesla jenta jeg holdt i mine armer, min nydelige lille jente, Janne Viktoria Erlandsen Jeg var verdens stolteste mamma og det vil jeg alltid være.

Det var da min fødselshistorie. Ble etterspurt om det på bloggen så jeg tenkte, hvorfor ikke? Er mest for min egen del da, skal skrive den ut så jeg har fødselshistorien min svart på hvitt, er sikkert morro å se tilbake på den. Tenker Janne Viktoria også kan være interessert i å lese den når hun blir gammel nok til å bry seg, hehe. Jeg nyter iallfall å være mamma, det er virkelig en sann gave! Er du interessert i å lese en “kort” oppsummering av svangerskapet mitt med Janne Viktoria og se bilder av hvordan magen har utviklet seg i løpet av svangerskapet? Trykk her.


Canon EOS 7D SLR // Sigma 50-mm F/1.4 // ekstern blitz

I guess heaven needed an angel







En rekke favorittbilder av Chiara, alle er fotografert av meg.

Etter hendelsen som skjedde like før jul, til tross for oppdateringen om at det så lyst ut for hesten som overlevde, så må jeg med tungt hjerte meddele at en av tidenes flotteste hester har dratt til de evige grønne enger. Chiara var uten tvil one of a kind, hun kan aldri erstattes. Det var virkelig helt forferdelig, men uten tvil en riktig avgjørelse å la henne slippe. Vi prøvde, en stund så det veldig lyst ut og vi fikk store forhåpninger om at hun skulle komme seg ut av dette i live. Men 27. Desember, dagen etter at vi kom hjem fra sykehuset, så ble valget om å la henne slippe tatt. Hun var blitt betydelig verre i løpet av natta og fikk seg ikke opp på beina stakkar. Det var rett og slett ikke et alternativ og la henne lide noe mer for å håpe på det beste når det så såpass mørkt ut.

Jeg kommer iallfall aldri til å glemme denne hesten, dette er uten tvil en stor tragedie. Hun som skulle ha masse flotte år igjen sammen med oss, vel, han der oppe hadde desverre andre planer om det. Som kjæresten skrev på facebook; “Håper vår herre er glad i å ri, for nå har han tatt den beste hesten han kunne finne.” Jeg signerer den. Hvil i fred vakre fantastiske Chiara, du var virkelig en dyktig og flott hest og du vil aldri bli glemt. Men det er en stor lettelse for både oss og ikke minst deg selv at du nå slipper smerten som denne tragiske hendelsen har påført deg ♥

A tragedy








© Benedikte Bull Ånetsen

En av tidenes vakreste hester har forlatt oss. Butterfly er definitivt en av mine favoritt “heste-modeller”, nettopp fordi hun er så vakker. En vakker hest med en.. Eeh.. Unik personlighet *knis*, dere som kjenner til Butterfly vet nok akkurat hva jeg mener. Denne frøkna her kunne være litt av en MERR, har fått mine spark og mine bitt fra denne hesten, men jeg lo alikevell utrolig mye av påfunnene hennes. Uten tvil one of a kind, du treffer ikke hester som denne hver dag. Butterfly var på nyppet til å fylle 6 år, ung flott hest, som gikk bort på et utrolig sjokkerende og ikke minst tragisk vis. Hun døde av en forgiftning som rammer nervesystemet, er noe som skjer titt og ofte hos hester, og ingen aner hvorfor dette skjer. Mye forskning rundt dette, men foreløpig ingen svar, og ingen kur. Forgiftningen ble oppdaget forsent på Butterfly da hun allerede var død da hun ble funnet. Men heldigvis oppdaget vi forgiftningen på Chiara (hesten til Tim-Hugo) tidlig, så det er enda håp om at hun klarer seg og kommer ut av det uten varige mén. Helt utrolig hvor akutt disse to tilfellene var, her var det snakk om og ikke miste et eneste sekund. Det er rart å si det, men jeg kommer faktisk til å savne Butterfly, på en wicked måte. Hvil i fred lillevenn. Mine tanker går til eieren av Butterfly, det er virkelig tungt å miste en som står deg så nær.

Alt dette har skjedd siden i går kveld, så har vært ganske hektisk og lite søvn. Derfor skal jeg kose meg med kjæresten min i kveld, lage god middag og legge meg tidlig. Sover også som en dust på grunn av helt jævlige smerter i bekkenet for tiden, får uansett ikke sove ordentlig før om morgenen. Vrangsøvnte meg altså. Ha en fin kveld videre!

Nyttårsforsetter 2012


Foto: privat

Være en god mor for min datter, noe som selvfølgelig kommer til å være et nyttårsforsett i alle år framover.
Starte med roping for fullt, ble satt i en laaang død-periode innen ropinga fordi jeg ble gravid rett etter at jeg startet med det. Planen var egentlig å fortsette med roping til tross for svangerskapet, men muligheten ble knappe og jeg begynte uansett å plages med bekkenet. But baby, this year I´m back in business!
Flytte tilbake til Alta. Hvorfor? Jo, fordi jeg savner den plassen så enormt mye og har et skikkelig mamma-savn, familie-savn, venne-savn, Flatmoen-savn, sentrum-savn.. Tja, jeg savner vel egentlig det aller aller meste. Så om kjæresten min ønsker å flytte med meg (blir jo selvfølgelig ikke å dra uten han!) så regner jeg med det blir Alta i løpet av året.
Leie stor leilighet/hus, klarer ikke bo i en leilighet på litt over 40 kvadratmeter stort lenger, argh.
Få meg en ny jobb og dette er selvfølgelig et must om vi flyttet til Alta i løpet av året. Heldigvis så er jeg i mammapermisjon en god stund framover, så jeg har liksom litt tid på meg til å finne ut hva som kunne vært interessant og morsomt å jobbe med.
Bli mer aktiv enn det jeg har vært i 2011. Det skal vel ikke så utroooolig mye til da, ehem, mer aktivitet i hverdagen skal ikke være vanskelig å få til. Orker ikke sette store mål angående trening, tror det er noe minst 80% av ungdommene/de voksne gjør feil hvert eneste år. Innse det, for høye mål gjør bare til at du går skuffende ut av det gamle året.
Forbedre mine ferdigheter innen fotografi. Har en plan vettu! Planen er å “fornye” kameraveska (altså, ikke kameraet med objektiver), så jeg kan tillate meg selv til å ta foto-oppdrag igjen. Forhåpentligvis er jeg i gang med å ta på meg oppdrag når året 2012 er omme.
Få mer kunnskap innen hest, har vært utrolig daff dette året så håper 2012 blir litt bedre.
Være en god blogger fordi blogging er noe jeg liker å gjøre, trenger bare å holde motivasjon og inspirasjon oppe. Lettere sagt enn gjort vil jeg tro.
Ordne meg en ordentlig fancy portefolio, dette er jo noe enhver over gjennomsnittet fotointeressert bør ha, spessielt om man ønsker å ta på seg oppdrag.
Begynne å drikke mer vann, er altfor glad i brus, iste, juice.. Tja, alt bortsett fra vann.
Kjøpe masse møbler, altså, prøve å forme et ordentlig hjem. Nå skal det sies at dette er noe jeg pent nødt må vente med til vi skaffer oss en større boplass, men det SKAL skje. I løpet av 2012 skal lillejenta mi ha fått et eget flott barnerom, vi skal kjøpe ny sofa og salongbord og jeg MÅ ha et kontor før jeg blir craaazy.
Være en god, omtenksom og kjærlig kjæreste for Tim-Hugo, det fortjener han virkelig.
Gi poker en sjanse. Kunne godt tenkt meg å spille litt nettpoker i ny og ned, men vi får se hvor mye tid jeg får til å utvikle det som en hobby, samt ta vare på mine andre interesserer, nybakt mor. Vel, det er jo lov å håpe.
♥  Bli mindre kresen, og kjære, om du lesere dette, aldri bruk dette nyttårsforsettet i mot meg!
Få fikset håret mitt å gjøre det om til et drømmehår. Må nok skuffe den med å si at det håret jeg har på bildet i menyen foreksempel er looong gone, det forsvant i August. Var da jeg begynte å lysne opp håret mitt og måtte også klippe det kortere fordi det var så slitt. Men jeg SKAL ha et hår jeg er fornøyd med i utgangen av 2012.

Tror det var alle mine nyttårsforsetter, prøver å holde meg realistisk for det verste jeg vet er når jeg presterer å lage meg nyttårsforsetter jeg ikke har sjans til å holde, er surt det. Så nå utfordrer jeg alle som har lest dette innlegget til å lage et innlegg med dine nyttårsforsetter! Si gjerne ifra når dere har gjort det så jeg kan ta en liten titt. Shallabajs.

Why be great on one thing when you can be great on everything?

Det er en ting jeg funderer på av og til, ganske ofte faktisk. Og det er en ting som virkelig kan sjokkere meg til tider. Når jeg ser på arbeidet til fotografer rundt på internett, kan være blogg, portfolio, flickr og annet, kan fotografen overraske meg. Det mener jeg ikke med på den gode måten. Noe som jeg spessielt har jeg lagt merke til er at enkelte fotograferer virkelig er en jævel på og ta portrettbilder. De kan være fantastiske, de kan slå pusten ut av meg og de kan inspirere meg. Like etterpå kan jeg komme over et naturbilde de akkurat har tatt, og slår pusten ut av meg på den dårlige måten. Jeg tenker med meg selv; Fy faen, noe så ukreativt og uoriginalt har jeg ikke sett på år og dager, og jeg hadde spessielt ikke forventet noe så dårlig av en så god fotograf. Det skuffer meg at så straks enkelte å kommer prøver seg på annet enn sitt ekspertområde så forsvinner talentet deres. Det er som å se på bilder jeg selv tok for 2 år siden. Jeg blir rett og slett flaue på deres vegner, det er faktisk pinlig å se.

Selvfølgelig, alle har sine områder der de er gode på og noen områder de kanskje ikke er fullt så gode. Vi kan jo ta meg som et eksempel. Og fotografere hester er min sterke side, portrett derimot er min svake side, vil jeg påstå. Men jeg har vært interessert i foto i 2 år, jeg har ikke en masse erfaring. Jeg har såvidt begynt og jeg prøver og variere det jeg fotograferer, for jeg synes ikke det nytter og være fantastisk på et område og ræva på et annet. Du er ikke en fullkommen fotograf i mine øyne iallfall. Jeg sier ikke at alle som nettopp har begynt skal være god i alle kategorier, for det er komplett umulig. Øving øving øving. Dette innlegget skriver jeg med tanke på de som lever som fotograf, har dette som sitt levebrød og har holdt på med fotografering i masse herdens år. Jeg mener at de som virkelig har et øye for fotografi og har drevet med foto i mange år, skal kunne mestre de aller, aller fleste kategorier innen foto. I mine øyne hjelper det ikke å være knall god i en kategori og drite i resten.

Og det folkens, var dagens visdomsinnlegg fra Benny.

Beklager, men blogglysten er ikke der

Canon EOS 7D SLR // Sigma 50mm F1.4 EX DG HSM


Jeg har virkelig prøvd for harde livet og spare dere for et slikt innlegg, men nå føler jeg bare for å sutre litt. Jeg føler jeg ikke kommer noen vei med denne bloggen. Jeg har stått på rundt 85 følgere på bloglovin nå utrolig lenge, noen ganger 87, og noen ganger ned til 83, men det er liksom der det har stått stille. Det blir ikke høyere lesertall, jeg får det bare ikke til. Og jeg må ærlig innrømme å si at det er en ganske frustrerende følelse.

Det jeg synes er det mest frustrerende med hele opplegget er at på min forrige blogg så hadde jeg 230 følgere på bloglovin, en statistikk på 600-700 lesere hver dag og det ble bedre for hver dag som gikk. Jeg ble ikke stående fast, fast på et punkt, jeg beveget meg oppover og fikk mer glede av bloggen. Den forrige bloggen min ble slettet og det uten en grunn jeg kan gi noen av dere eller meg selv, plutselig var den bare borte. Jeg var forberedt på at det kom til å ta tid før jeg kom meg til det punktet igjen med ny blogg, men jeg var ikke forberedt på at det skulle ta så lang tid. At jeg skulle tilbringe så mange timer foran dataskjermen, så mange timer for å gjøre bloggen så bra som overhodet mulig, så mange timer på å bygge opp et design som skulle gi folk som kom innom et godt inntrykk, så mange timer til ingen nytte.

Canon EOS 7D SLR // Sigma 50mm F1.4 EX DG HSM

Ikke misforstå meg, jeg blogger for min egen del og jeg forguder dere som allerede leser og ser det jeg velger å legge ut her inne, men motivasjonen forblir ikke her når få av dere gir lyd i fra dere. Jeg må ærlig si at jeg fortjener at mitt arbeid med foto skal bli sett, jeg har jobbet så forbanna hardt i det siste og mener at jeg er over det stadiet der man er en vanlig uerfaren hobby-fotograf. Jeg sier ikke at jeg er den beste, men jeg vet at jeg er bedre enn gjennomsnittet av hobby-fotografer og synes da det er rart at bildene mine får så lite oppmerksomhet som de gjør dags dato. Og dette er ikke bare snakk om meg, det er mange andre foto-bloggere der ute som er så utrolig dyktige, men får mindre oppmerksomhet enn det jeg allerede gjør. Det er rett og slett urettferdig. Det er så mye dritt i dette bloggparadiset at de som virkelig er dyktige får ikke den oppmerksomheten de fortjener. Som sagt, rett og slett urettferdig.

Men siden jeg nå er inne på dette temaet så skal jeg spørre dere om råd. Hva kan jeg gjøre for å få bloggen min bedre, for å tiltrekke lesere og bygge opp bloggen min til det samme nivå (og større da) som min forrige blogg? Hva var det jeg gjorde den gang som var så riktig? Jeg skjønner ikke. Jeg gjør en bedre jobb med denne bloggen, uten nytte. Og jeg hadde blitt kjempe glad om dere kjære lesere kanskje kunne anbefalt meg eller noe på deres blogg, så kanskje gamle lesere finner meg igjen eller nye lesere ser bloggen min som interessant. Jeg trenger hjelpen deres sårt, jeg føler at hjelp er bloggens eneste sjanse akkurat nå. Jeg har prøvd alt, nå trenger jeg og bloggen hjelp fra dere. Om du synes jeg fortjener at fotografiene mine skal bli sett, så anbefal bloggen min på deres blogg eller andre steder. Tusen takk på forhånd, om noen faktisk hjelper meg så blir jo utrolig takknemlig.

Canon EOS 7D SLR // Sigma 50mm F1.4 EX DG HSM

I live for little moments like that

Jeg vet at alle sier at de har den beste kjæresten, så der orker jeg ikke starte en gang. Jeg har iallfall funnet den som er verdens beste kjæreste, for meg, og som gjør meg lykkelig. Hvorfor gjør han meg lykkelig spørr du? Jeg skal prøve og gjøre dette kort og godt, selvom jeg like greit kunne skrevet en hel bok om hvorfor han gjør meg lykkelig og hva som gjør han så fantastisk, men jeg tror jeg holder meg til en 1/46 del så ikke dette skal bli så altfor langt. Det som gjør kjæresten min til verdens beste kjæreste er at han;

– Tar vare på meg når jeg er syk.
– Bruker å stå opp før meg og fyre i ovnen så det er godt og varmt når jeg står opp.
– Har humor som en inntørka frosk.
– Er utrolig omsorgsfull.
– Er en handyman, han kan absolutt alt.
– Gjør rent i huset, han sitter ikke på ræva hele tida og mener det er kjerringa som gjør ting i huset-
– Ikke ser på fotballkamp!
– Danser masse sving med meg, kun for morroskyld da.
– Er vant til å arbeide, han arbeider masse utendørs når han ser at ting på gården må gjøres.
– Er flink til å lage mat og lager ofte middag.
– Drikker lite og vi drar en sjelden gang på fest sammen.
– Tar vare på meg.
– Stryker meg på kinnet og påminner meg om hvor pen jeg er.
– Holder rundt meg, heeele natta. Netter uten han er så ensomme.
– Synger dagen lang, spessielt på morgenen når jeg er gretten.
– Stiller opp på bilder siden det betyr så mye for meg.
– Ser utroooolig sexy ut i cowboy-antrekket sitt!
– Blir ikke sjalu for ingenting, har aldri opplevd at han har vært sjalu.
– Når jeg er sur så ler han av meg, noe som gjør til at jeg blir blid igjen veldig fort.
– Tåler en fleip, jeg tåler en fleip og vi ler bare hysterisk mye av den ene slemme fleipen.
– Når jeg er lei meg, så kommer han gående til meg, holder rundt meg, kysser meg på kinnet og sier at han er glad i meg.
– Klager sånn over dunke-musikken jeg setter på når vi er ute og kjører.
– Lange bilturer med han er ALDRI kjedelige! Vi synger og gauler hele veien.
– Er ærlig.
– Tar vare på alle rundt seg.
– Vil lære meg masse.
– Gjør rideturene våre herlige!
– Er glad i meg for den jeg er.
– Gjør meg lykkelig.

Herregud så klisjé jeg er. Men han gjør meg bare så lykkelig ♥
PS: Og selvfølgelig må jeg nevne alle “krigene” vi har hatt som Karoline sa. Tannkremkrig, youghertkrig, vannkrig osv..

Bruk bilbelte

21. Desember 2010, var jeg innvolvert i en bilulykke. Jeg var på tur fra Tana til Alta på julebesøk. Tim-Hugo kjørte meg til Karasjok, der to av mine venninner, Carina og Elisabeth, skulle plukke meg opp. Jeg hadde sagt farvell til kjæresten min og var egentlig veldig lei meg siden jeg visste at det var lenge igjen til jeg kom til å se han igjen. Vi startet fra Karasjok, på tur mot Alta, og i baksetet satt jeg i min egen lille verden. Lei meg og frustrert. I alt dette glemte jeg å sette bilbeltet sammen.

Plutselig begynte bilen og slenge og skli bortover den lange strekninga og da våknet jeg til. Jeg satt bare helt fortumlet og visste egentlig ikke hva jeg skulle gjøre, men til slutt så innså jeg at vi kom ikke til å få til og rette opp bilen før det var forsent. At vi kom til å kjøre utfor var ikke så vanskelig og tenke seg til på den korte tiden. Bilen begynte og spinne rundt, vi spant vell rundt 2 ganger før vi havnet rett til i grøfta. Vi gikk fra høy fart, til null fart. Heldigvis hadde Carina og Elisabeth på seg bilbelte og alle tre var uskadd. Alt dette skjedde i sakte film føles det ut som, selvom jeg vet at alt skjedde veldig fort.

Tankene som streifet i hodet på meg før vi havnet i grøfta var: Faen, jeg har ikke bilbeltet på meg og jeg er så ille ute nå! Og herregud, Elisabeth og babyen hennes! Julegavene mine! Faen faen faen.. Når vi hadde havnet i grøfta og var sikker på at alle var uskadd, begynte vi vell og le litt, spessielt over at jeg var livredd for julegavene mine. Det var virkelig en lettelse at alle tre i bilen og at selve bilen var uskadd. Det er en av de største lettelsene jeg noen gang har hatt.

Ulykken var jo ikke noe spessielt alvorlig, men den kunne vært så mye verre. Tenk om vi hadde truffet på en bil på denne sletta? Tenk om vi hadde kjørt utfor på andre siden av veien der vi hadde truffet trær? Det er så mye som kunne gått galt og jeg mener at vi hadde utrolig flaks at alt gikk så bra som det gikk. Jeg har også tenkt i ettertid at jeg var utrolig dum, jeg satte både meg selv og mine to venninner i fare med og ikke bruke bilbeltet. Det var jo ikke med hensikt at jeg ikke brukte bilbeltet, jeg glemte det, men det er ingen unnskyldning. Om vi hadde virkelig krasjet, så hadde jeg meget mulig tatt livet av en av mine venninner, kanskje begge, ikke bare meg selv. Det er egentlig helt jævlig og tenke på. Tenk at jeg kunne vært grunnen til at en av de hadde omkommet, kanskje begge. Bruk bilbeltet, ikke bare for din egen sikkerhet, men for alle andre i bilen!

Noe godt kom det av denne utforkjøringa. Jeg fikk meg en skikkelig wake-up call. Det første jeg gjør når jeg setter meg i en bil er og sette på meg sikkerhetsbeltet. Jeg føler meg ikke trygg uten, uansett hvem som kjører.

Mange ganger første gang i løpet av en dag



Bilder fra i sommer, tatt av Karoline. Synes vi er så fine sammen på disse bildene

For noen dager siden red jeg for første gang med sporer. Fikk sporer av Johnny i julegave, så jeg dro til Flatmoen gård for å prøve de ut. Var veldig lenge siden jeg hadde vært der, hadde ikke vært der siden i høst for å ri og tilbringe tid med gullet mitt Shania. Eller, det er jo ikke min hest, men gullet mitt uansett. Det var virkelig en god følelse og ankomme Flatmoen gård igjen, mitt tredje hjem.

Det var mørkt ute og det ble vell også første gang jeg red i den tette skogen når det var mørkt. Før dette hadde jeg aldri gjort det. Må innrømme at jeg før var ekstremt feig og det er faktisk ikke så lenge siden heller. For et og et halvt år siden var jeg faktisk livredd for alt som het ridning utenfor banen. Jeg turte såvidt og galoppere på en lang slette. Jeg var uerfaren og redd, en dårlig kombinasjon. Men jeg har forandret meg, og det så absolutt til det bedre. Og på denne rideturen fikk jeg nok en gang bevist at jeg har forbedret meg til de grader, jeg forstår mer og takler situasjoner helt annerledes enn det jeg ville gjort før. Denne turen var mange ganger første gangen for meg, Ikke for hesten, men for meg.

Det var første gang jeg red med sporer, og det gikk supert! Var kjempe redd for at jeg skulle slenge med føtterne og treffe hesten i siden med de, men Tim-Hugo har vell lært meg litt om en god sits og hvor man bør ha beina og føtterne. Jeg er veldig sta og han tror vell egentlig at jeg ikke tar noe av det han sier til meg, for jeg hater at han skal være bedre enn meg til noe. Men der ser du kjære, jeg hører litt på deg alikevell. Takket være deg gikk iallfall første gangen på hesteryggen med sporer strålende.

Det var første gang jeg galopperte i dyp snø. Det har jeg faktisk aldri turt før, i frykt med at vi skulle treffe noe under snøen som jeg ikke kan se. Men jeg tenkte litt på det, hvorfor skulle jeg være redd for det? Jeg kunne ikke sitte å leve i frykt over ting som kan skje galt på en ridetur, for det kan jo skje ufattelig mye galt. Om jeg skal sitte å tenke sånn så blir rideturen en lite god opplevelse, for både meg og hesten.

Det var første gang jeg red i mørket i tett skog. Dette turte jeg ikke å gjøre senest for noen uker siden. Kjæresten min ville ha meg med på ridetur på kveldstid, jeg sa jeg ikke orket, men sannheten var at jeg ikke turte. Jeg er rett og slett redd for mørket. Jeg stolte ikke nok på hesten under meg til at den kunne være mine øyne under rideturen. Vell, denne rideturen forandret alt. Shania er en hest jeg stoler 110% på, jeg er ufattelig glad i henne og det er en hest jeg vil skal ta meg gjennom de første tingene jeg opplever. Dette kan selvfølgelig ikke la seg gjøre hele tiden i og med at hun er i Alta og jeg er i Tana, men på denne dagen var muligheten der og jeg tok den. Det gikk så utrolig bra. Hesten har jo et veldig godt nattesyn og fungerer som dine øyne da om du velger og stole på dyret, og det var det jeg gjorde. Vi kjente stien godt fra før av, men alt var veldig forandret i mørket og på vinterstid og det var mange ganger jeg ikke ante hvor vi var. Men det ga jeg blaffen i. Jeg så nok til at jeg rakk og styre unna greiner, og det holdt i massevis. Shania er min trygghet, så at det var henne jeg hadde som øyne på min første ridetur i en mørk tett skog, kunne ikke vært mer passende.

Det var første gang jeg traff på hundekjørere. Shania er jo vant til mye rart da, så hun holdt seg egentlig ganske rolig, roligere enn de fleste hester vil jeg tro. Men jeg tror vi begge skvatt noe så inn i helvette når vi traff på dem, hehe. Vi hadde full galopp bortover en tett sti, som sagt helt mørkt, og plutselig skvetter hesten og hopper sidelengs. Dette skjedde da i fart, så jeg skjønte svært lite. Jeg holdt hodet kaldt, for jeg hadde jo ikke anelse om hva som var foran oss. Jeg tenkte jo selvfølgelig elg siden det er veldig mye elg i dette området på vinteren. Hesten var litt småredd, men jeg forholdt meg rolig og det hjalp nok henne også i denne situasjonen. Klart, hadde jeg fått panikk og blitt redd hadde jo hesten reagert på samme måte, da viser jo jeg at det er fare på gang. Plutselig kom det en lommelykt på, og Shania skvatt enda mer til, hun ble kjempe nervøs, men det var jo da jeg forstod at det ikke var noe fare. Jeg lo litt til hundekjøreren og Shania ble heeeelt rolig igjen. Hadde dette skjedd for et og et halvt år siden hadde jeg fått panikk siden jeg var så uviten om slike situasjoner. Selvom man blir litt redd på hesteryggen, så må man holde hodet kaldt så det ikke skal oppstå en farlig situasjon. Og man må iallfall ikke vise hesten at en er redd eller nervøs, det smitter over med en gang og det er da en meget farlig situasjon kan oppstå. Når man rir, må man forvente det uventede.

Jeg har lært utrolig mye etter at jeg kom inn i Western miljøet. Jeg har lært meg masse om hestens språk og om hvordan en kan forstå hesten bedre, jeg har lært mye mer om ridning, jeg er blitt mye tøffere og mer selvstendig, jeg har truffet fantastiske mennesker som jeg er utrolig glad i og jeg har truffet min flotte kjæreste. Alt dette kun på grunn av det fantastiske western miljøet vi har her og jeg er så takknemlig ovenfor alle som har hjulpet meg oppover. Jeg har så mye å lære, reisen min til å bli en hestevant person har såvidt begynt. Jeg vil ikke kalle meg uerfaren, men jeg ville ikke kalle meg erfaren heller. Når det gjelder hester så kommer du aldri til det stadiet der du har lært alt. Og i mine øyne er det akkurat dette som gjør alt som har med hest å gjøre så spennende, interessant og ikke minst morsomt. Klart, du treffer dine oppturer og nedturer, men om du virkelig brenner for dette så blir du bedre med å feile, du gir ikke opp. Det har iallfall ikke jeg tenkt til å gjøre. Det gleder meg å se hvor mye jeg har vokst, bare på denne korte tiden. Det må jo bety at det er visst håp for meg alikevell. Av og til får jeg sånne åpenbaringer som jeg har skrevet om i dette innlegget, der jeg ser at jeg er mye bedre på enkelte ting jeg gjør enn jeg forventet jeg skulle være, og det er alltid morro og oppdage sånt. Man føler man har gjort noe riktig, noe bra. Og best av alt, at man lærer, feiler og blir bedre.



Mitt hjertegull Owen

Jeg hadde store problemer med å få sove i natt. Når jeg la hodet ned på puta, utslitt og trett, så ble jeg plutselig lysvåken. For i det jeg la hodet ned på puta og lukket øynene, tenkte jeg på Owen. Min flotte kjære Owen som jeg savner så fælt. Har ikke sett han på mer enn 2 måneder og det er så altfor lenge. Har han det bra? Er han frisk? Tenker han mye på meg? Savner han meg? Kommer han til å huske meg når jeg kommer på besøk? Dette er spørsmål jeg stiller meg selv ganske ofte når jeg tenker meg om. Derfor tenkte jeg at et innlegg om han og hans historie hadde passet seg utmerket. Dere som lesere fortjener å få vite hvor fantastisk han er. Han har kanskje ikke gjort store verdensforandringer, men han har forandret min verden, til de grader. Han har hjulpet meg gjennom de tyngste tider og jeg er sikker på at uten han, hadde jeg vært en helt annen person enn det jeg er i dag.

Mitt lille gull.

Det hele startet i Oktober året 1998. Nå forteller jeg det slik jeg husker det. Jeg var da litt over 6 år og hadde mast om en hund lenge. Drømmen var å ha en hund og jeg var så misunnelig på alle de andre barna som hadde en. Hvorfor fikk ikke jeg hund? Lite skjønte jeg da det plutselig kom en liten Bichon Frisé valp på 9 måneder i hus, nemlig deg. Og enda mindre skjønte jeg når mamma og pappa sa at du var vår hund fra nå av. Jeg husker dine store, runde, mørke øynene titte på meg. Du var veldig sjenert med det første, veldig redd for å bli etterlatt av dine forrige eiere i et fremmed hus med fremmede folk. Du virket spessielt redd meg, kanskje var du redd for barn? Ikke vet jeg. Men jeg var iallfall helt betatt av den lille runde, krøllete og nydelige deg med første øyekast.

Her skulle det egentlig vært et bilde av oss to på vår første 17. Mai, men det bildet ligger desverre i Alta. Kanskje jeg poster det en annen gang.

Vår første 17. Mai, et halvt år etter at jeg fikk deg, husker jeg egentlig ganske godt. Husker ikke detaljene rundt selve 17. Mai, men jeg var så glad for at jeg skulle få ha deg med i toget sammen med meg. Jeg pynta deg med en fin rød sløyfe, tror ikke du var så begeistra for den men du lot den være på siden det betød så mye for meg. Jeg ville at alle de andre vennene mine skulle se den fantastiske lille krabaten min, jeg var så stolt av deg. Husker også jeg så fælt maste om en såkalt dyredag på skolen, jeg ville så gjerne vise deg fram. De andre elevene planla og ta med seg de teite hamstrene sine, de gneldrette fuglene, de store skumle hundene, de fisefine kattene og den dumme gullfisken. Jeg skulle ta med meg deg, og jeg vet du hadde utkonkurrert alle de andre kjæledyrene, de hadde ikke en sjans. Uheldigvis så ble det ikke noe av denne dagen, med tanke på allergi og kaos det kan medføre og ta med så mange forskjellige dyr inn i et klasserom. Men jeg vet du hadde forholdt deg rolig, for du bryr deg ikke om noe annet enn tisper med løpetid. Bare på dette halve året hadde vi bygget en tillit til hverandre og du var på ingen måte redd meg mer. Nå stolte du på meg, 110 prosent, om ikke mer.

Jeg beundret deg alltid for godheten din, du var snill tvers gjennom hele tiden. Husker du den gangen jeg slo meg? Når jeg akte ned en bakke og traff foten hardt med et smell rett i en murvegg? Pappa hentet meg og bar meg hjem og i huset stod du å ventet på meg. Jeg gråt og hadde det forferdelig vondt. Pappa la meg ned på gulvet, så kom du bort til meg og ville trøste meg. Jeg reagerte med panikk, jeg hadde jo så vondt og jeg trodde du skulle gjøre noe som forverret smerten. Jeg var redd for at du skulle trykke nesa di i foten min, komme borti foten med den lille kroppen din eller noe sånt. Jeg hylte og skrek og trakk meg langt bort fra deg. Du ble stående igjen og se på meg, du skjønte ingenting. Og nå, når jeg tenker over det, så får jeg veldig dårlig samvittighet. Tenk skuffelsen du har følt i det jeg gjorde dette, og ikke skjønner jeg selv hvorfor jeg trakk meg unna deg med og enda til hyle og skrike. Jeg vet jo at du bare ville hjelpe meg og gjøre ting bedre. Det er derfor jeg beundrer deg, du er så god og snill, mot alt og alle. Du har aldri, på noen måter vært slem mot meg. Du er fantastisk lillevenn.

Husker også når nabokaninen stakk av, dette var litt komisk. Jeg ante jo ingenting om at nabokaninen var ute på rømmen. Jeg husker jeg gikk ut på trappa (dette er fra senere tid, da var jeg rundt 10 år) og hørte en forferdelig pipelyd. Skjønte ingenting, denne lyden var veldig ukjent for meg. Begynte å høre etter hvor lyden kom ifra, og etter en liten stund så ledet lyden meg til sykkelstativet. Der fant jeg deg og en gjennomvåt kanin. Først trodde jeg at du skadet den, men så såg jeg litt etter og la merke til at du var jo bare god og snill mot det dyret som faktisk var litt mindre enn deg. Du hadde sikkert vasket den i timesvis for alt jeg vet, men det jeg faktisk vet, er at kaninen var gjennomvåt av ditt sikkel og du hadde ikke på noen måte tenkt til å skade den. Da jeg tok kaninen i fra deg, så brydde du deg ikke noe særlig, annet enn at du synes det var litt kjipt da. Du hadde jo fått deg en ny liten venn. Du er så snill og god. Men rotter er du kanskje ikke så veldig snill mot, kanskje du hadde tenkt til å vaske rotta mi som lillesøster hadde sluppet ut av buret, men tror ikke det var en så suksess i og med at den havnet i kjeften din. Tenk at du knakk halen på dyret, hehe, da måtte vi le litt. Den ble iallfall ren og mindre pen etter og ha vært i vaskemaskinen din!

Tøffe Owen, som faktisk er ganske tøff, barsk og sterk til tross for hans bløte sider. Tro meg, skinnet bedrar.

Owen er et godt eksempel på et stor og tøff hund i liten pingle forkledning. Han har gjennomgått mye, og uheldigvis så har han opplevd alt for mye vondt i livet sitt. Nå skal jeg fortelle noen av tilfellene der han virkelig har kjempet og vist meg at han er en skikkelig tøffing.

Denne episoden husker jeg svært godt, det var da jeg nesten mistet deg. Det var vell ikke så veldig lenge etter at jeg fikk deg at du stakk av. Du er jo ikke kastrert så lystene dine løper jo i alle veier med en gang du lukter en tispe med løpetid, da ser man bare snerten av deg i det du løper til det uendelige. Det er ganske krevende og ha en ukastrert hannhund, spessielt midt i sentrum av en by. Vell, denne gangen gikk vell ikke det lille besøket ditt som planlagt. Rett ovenfor hjemmet vårt ble du påkjørt. Det var vinter, det var dårlig vær (snøstorm lignende) og det er jammen meg ikke lett for en bilist og se en liten hvit hund løpe over veien. Du ble ikke skadet, men veldig desorientert. Så desorientert at du da ikke skjønte hvor du var og løp og løp og løp langt av gårde. Bilisten sa ifra til oss, men vi fant deg ikke igjen. Vi ringte kennelen og spurte om de hadde fått deg inn, men nei, det hadde de ikke. Imens vi ikke skjønte hvor du var, så befant du deg til slutt flere kilometer hjemmefra, i kalde vinterkvelden. Du visste ikke hvor du var, hvor vi var og du visste iallfall ikke hvordan du skulle få deg hjem igjen. Du måtte bare gå og håpe på det beste. Til slutt så var det en snill mann som tok deg inn i hus, nedfrosen som du var. Du var så full av snø og isklumper stakkars og var virkelig dårlig av kulda. Du holdt på å fryse ihjel. Den snille mannen fortalte at du hadde gått på hver eneste dør i nabolaget han bodde i og skrapt på døra, du ville inn, du frøs. Men det var ingen som ville slippe deg inn. Fotsporene dine var over hele nabolaget, til hver eneste dør. Til slutt så tok han deg inn, men der kunne du ikke være. Familien hans var allergisk mot hunder (lite visste han om at du var allergifri, men men) og han visste ikke at du var vår hund. Han hadde ikke annet valg enn å kjøre deg til kennelen. Der ble du tatt godt i mot, de sa du var døden nær. De fjernet de kalde isklumpene fra deg, ga deg en dusj for å varme deg opp og tullet deg inn i et teppe. Om jeg ikke husker helt feil hadde du til og med fått ligge inne i det gode varme huset til han som styrer kennelen og i en god varm hundeseng enda til. Det tror jeg både du og jeg satte pris på. Pappa pratet med mannen som fant deg (det var en bekjent) og han sa han hadde funnet en hund dagen før. Etter litt prating fant vi ut at det var deg han hadde levert på kennelen og det var virkelig en gledelig nyhet! Vi kjørte til kennelen så fort vi fikk vite det og der stod du. Nydelig som alltid. Du ble så glad når du såg oss, det kunne nesten se ut som om du gråt av glede. Det var helt herlig å ta deg med hjem. Etter denne episoden fikk du microchip i nakken, vi ville jo ikke miste deg flere ganger, og den har kommet til bra nytte de siste årene, hehe. Rampen min. Jeg trodde jeg hadde mistet deg, men jeg har jo nå skjønt at du aldri kommer til å forlate meg annet enn når du en dag skal slippe.

Owen elsker å dra på tur! Han trives best ut i naturen, vinter like godt som det er sommer. Men han elsket scooterturer!

Du elsker scooterturer. Du er bestandig med på påskeferie og bestandig med på scootertur. Denne påska var ikke jeg med dere på påskeferie da, så dette skjedde uten mitt nærvær. Mamma og pappa kjørte scooter, du og lillesøster satt bak i sleden. Lillesøster hadde satt turbåndet ditt fast i halsbåndet så du ikke skulle hoppe ut. Det ironiske er jo at du faktisk hoppet ut av sleden og jeg skjønner ikke hvorfor du gjorde det, du må ærlig innrømme at det var lite smart. Greit nok, du hoppet ut, det skulle jo ikke vært så farlig. Men du hoppet ut midt i en utrolig lang og ikke minst bratt bakke, og nå blir ting verre. Lillesøster visste ikke hvordan hun skulle takle denne situasjonen, skulle hun holde deg fast eller la deg gå? Det beste hadde jo vært å slippe taket, men det visste ikke hun, så hun holdt deg fast. Du ble slept oppover bakken etter halsbåndet. Det var heller ikke lett for de bak dere å se hva som foregikk siden du er liten og hvit og smelter fint sammen med snøen, men heldigvis så var det en som såg hva som skjedde og klemte inn gassen for å stoppe mamma og pappa fra å kjøre videre. Du var forslått og du spydde, ikke så rart i og med at du ble trekt etter en scooter med et tau rundt halsen. Men du klarte deg, utrolig nok. Og utrolig nok var du på ingen måte sint eller skuffet over lillesøster. Det hele var et uhell, og det skjønte du. Du er så sterk og viljen din til å leve er virkelig helt uovergåelig.

Husker også når du nok en gang hadde stukket av, dette var heldigvis på sommeren. Nå var det ikke store sannsynligheta for at du skulle bli påkjørt, du hadde også lært at trafikken er ikke til å leke med etter den første hendelsen der du ble påkjørt. Du har vært utrolig flink og forsiktig i trafikken siden den gang. Som sagt, du stakk av, jeg letet litt etter deg men ga opp etter en stund og tenkte, han kommer hjem igjen snart uansett. Du holder deg jo også bare i nabolaget. Jeg hadde rett, du kom hjem etter en liten stund, men langt i fra i den tilstanden jeg tenkte du skulle komme hjem i. Jeg hadde latt hoveddøra til huset stå oppe så du bare kunne spasere inn, og jeg sto faktisk i gangen og ordnet meg i det du kom inn. Jeg såg noe i sidesynet og skjønte det var du. Jeg snudde meg for å se på deg og synet som møtte meg er det jævligste jeg noen gang har sett. Jeg kollapset, brast sammen i panikk og tårer. Halve ansiktet ditt var dekt med blod. Du hadde det tydelig vondt og du såg på meg med et blikk som sa, hjelp meg.  Heldigvis var mamma eller pappa hjemme, så de kom jo løpende ned. De fikk sjokk, men klarte heldigvis og handle raskt. Det klarte ikke jeg, jeg var lammet av frykt og sjokk. Heldigvis så hadde vi dyrelege 30 meter fra leiligheta, så de fikk deg til dyrelegen der du måtte settes i narkose. Dyrelegen sa at du mest sannsynlig hadde havnet i en konflikt med en katt (katt av alle dyr, de som kan være så sykt stygge mot andre dyr i slåsskamper), der katten hadde klort over øyet ditt. Men HELDIGVIS hadde du lukket igjen øynene og katten hadde “bare” klort øyelokket. Øyelokket var nesten helt av da, så det måtte syes fast igjen. Men takk gud for at det var øyelokket og ikke øyet, det var det jeg fryktet først når du kom gående inn døra hjemme. Jeg tror du lærte av denne episoden, for etter dette har du virkelig respektert katter. Dette var også første gang du måtte bruke lampeskjerm, hihi, du var så søt. Du visste virkelig ikke hvordan du skulle klare å fungere med den svære skjermen rundt hodet. Det ga meg skikkelig latteranfall når du gikk å krasjet i alt og ingenting.

Hvem kan motstå de øynene der?

Det var sommeren 2009 du fikk forstoppelse. Skjønte jo ikke først at det var forstoppelse, men det var ikke så vanskelig og forstå etter et par dager. Jeg dro selvfølgelig til dyrelegen med deg, som vanlig. Når jeg ble “gammel” nok tok jeg bestandig deg med til dyrelegen alene, de andre hadde mest sannsynlig ikke tid på grunn av jobb og sånt. Det hadde vell egentlig ikke jeg, men jeg tok meg fri fra både jobb og skole om det var noe med deg og det skjedde egentlig ganske ofte. Dyrelegen ga deg noe flytende som skulle vises på røngtenbilder, så vi kunne se hvor det stoppet opp på bildene. Røngten var piece of cake, det hadde du gjort mange ganger før, flinke gutten min. Men resultatet var minst sagt sjokkerende og veldig uventet. Det var en kule i deg på bildene. Vi fikk mange forskjellige personer i bygget til å se på kulen for å se hva det var for noe, og vi kom fram til at dette var en luftpistol/gevær kule. Noen har skutt deg. Det kjentes som om det traff en kule rett i hjertet mitt når jeg ble klar over det. Hvem i helvette har gjort det mot hunden min!? Var det første jeg både sa og tenkte. Jeg ble så sint og frustrert, jeg skulle finne jævelen som hadde gjort det og skyte han i ræva med den jævla luftdriten. Dyrelegen prøvde å roe meg ned med å fortelle at du hadde vært svært heldig. Kulen lå ikke i noen organer og var egentlig i et tomrom, noe som hun mente var utrolig flaks. Hadde du blitt truffet i noen av organene hadde du nok ikke klart deg. Hvem i helvette er det som skyter på en liten hjelpesløs hund for svarte faen? Jeg bare lurer. Dyreplageri er det mest grusomme som finnes, og at noen faktisk har med hensikt utsatt mitt lille hjertegull for vonde og ondskapsfulle handlinger er bare helt sykt i seg selv. Og jeg aner ikke nårtid du ble skutt, for jeg har ikke sett noen sår eller noe. Og det er rart i og med at du er hvit og jeg skulle jo ha sett blod. Jeg ser deg jo hver dag, så for meg er det enda et mysterium. Hvordan har jeg ikke sett det? Unnskyld vennen, jeg skulle ha vært der og skutt drittsekkene i ræva.

Og det utroligste er jo at du enda har den tillita du har til folk. Du slipper alle inn på deg, du har ingen problemer med fremmede folk og har aldri vært slem mot noen på noen måter. Bortsett fra søppelmannen du bet i leggen siden han stjal søppelet vårt. Men til gjengjeld fikk du klasket søppelposen i hodet av mannen, til pass for deg egentlig. Etter det har du ikke bitt søppelmannen.

HAHA, husker du denne eller? Du turte ikke gå nedfor trappa en gang med den store stygge regndressen på deg og hvertfall ikke på tur, du skjemtes sånn..

Du har mange helseproblemer og det er ikke mange som skjønner hvorfor jeg orker å bruke så mye penger på deg. Sist gang jeg var hos dyrelegen med deg så brukte jeg 3500 kroner. Dere små hunder har en tendens til å bli syke, spessielt innavla hunder. Jeg har virkelig ikke tellingen på hvor mange ganger du har vært hos dyrelegen, det er egentlig blitt en vane. Du sliter med våteksem så det blir mange turer til dyrelegen der du får infeksjon under pelsen og vi trenger hjelp til å bli kvitt den, i de fleste tilfeller må du ha narkose så du ikke har store smerter under behandlingen. Du har feil med prostatene, så der er det også mye tull. Du har ofte problemer med magen, så du får ofte forstoppelse og sånt men årsaken til det er uvisst. Du har aldri hatt gode tenner (noe som er ganske så vanlig på dere små hunder) og sist gang vi stelte tennerne dine måtte du trekke over halvparten av tennerne. Det svei både i kjeften din og i pengboka! Jeg var redd for at du ikke skulle fungere ordentlig med så få tenner (tror du har rundt 10 tenner igjen..) men dyrelegen sa at du kom til å klare deg fint. Du har også fått hjertesvikt, noe som forkorter levetida di. Jeg har fått valget om å gi deg medisin, men jeg har valgt og ikke gjøre dette siden jeg ønsker ikke at du skal gå på medisin resten av livet. Dyrelegen sa også at du har fortsatt mange flotte og lykkelige år foran deg uten medisin, så det holder for meg. Vi må å huske på at du er gammel,. 15. Januar 2011 fyller du hele 13 år. Huff, som tida flyver avsted.

Du får bestandig så mye skryt av dyrelegene når vi er der. Du er bestandig så positiv og tillitsfull. Men husker en gang der vi begge fikk nok. Når vi var hos en skikkelig dritsur dyrelege hurpe. Hun var så sur og bare kjefta og smelte på både meg og deg. Meg fordi det liksom var min feil at du hadde fått våteksem utbrudd igjen, det var sterk varme og selvom du var nyklipt og jeg holdt deg tørr så det ble det utbrudd alikevell. Sa til henne at det kunne være et insektsbitt, men det nekta hun på. Neivell, reis til en viss plass, tenkte da jeg. Hun kjeftet på deg fordi du ikke ville stå i ro, og da skjønte jeg jo at noe var galt. Du sto alltid i ro når dyrelegen holdt på med deg, og det måtte jo være en grunn til at du ikke sto i ro hos denne nye og sure merra. Joda, du sa ifra når du fikk nok av henne og ga henne en skikkelig smell rett over handa med kjeften. Jeg hadde jo ikke annet valg enn å si et svakt fy til deg, men jeg tror du var klar over at på innsiden heiet jeg på deg, hun fortjente det så jævlig. Du fikk henne iallfall til å oppføre seg, flink bisk.. ;) Dette var første og siste gang du bet en dyrelege. De sier du oppfører deg eksemplarisk. De sier at du er en av de flinkeste og snilleste hundene de har hatt med å gjøre og at du er så rolig og fin og ha med å gjøre når jeg er tilstedet. Du kan bli litt verre om du er alene, men det er jo egentlig en selvfølge. Jeg er jo tryggheten din og du er tryggheten min. Jeg blir så stolt av deg når folk skryter av deg til meg, tenk at du er blitt en så flott hund. Jeg vet ikke hva vi har gjort riktig, men noe har vi jo gjort siden du er blitt så god som du er blitt.

Nydelig!

Jeg aner virkelig ikke hva jeg skulle gjort uten deg. Du har vært redningen min på alle de tunge stunder, når jeg mistet søskenebarnet mitt, når jeg gikk gjennom tida med depresjoner, når alt gikk til helvette for min del og andre litt mer private ting. Jeg har virkelig ikke hatt noe lett liv, men du har gjort ting så mye bedre. Hadde jeg ikke hatt deg hadde jeg ikke vært like sterk som jeg er i dag. Mange vil kalle meg veldig psykisk sterk, men det er takket være deg. Jeg har lært meg og komme meg over tunge tider men det er du som har hjulpet meg gjennom de tidene. Jeg skulle ønske alle hadde vært like heldige som meg og hatt en liten Owen i deres liv, ikke du, min Owen, men en lignende venn.

Du er nydelig. Du er smart. Du er mindre smart. Du er sterk. Du er sporty. Du er ung til sinns. Du er en gledesspreder. Du er en ramp. Du er en livsnyter. Du er gammel. Jeg vet du er glad i livet og det er vell også derfor du enda lever, jeg har ikke sett deg gi opp livet enda. Men den dagen du har fått nok, når du selv sier ifra at nå er det på tide at du lar meg gå, så lar jeg deg gå. Det kommer til å bli tungt, mest sannsynlig den tyngste avgjørelsen jeg har tatt hittil i livet. Men jeg vet at når tida er inne, så gjør jeg det riktige ovenfor deg. Men heldigvis så har vi enda tid igjen, ingen vet hvor mye, men tid. Jeg gleder meg til å ta deg med hit til meg, til mitt nye hjem. Her skal du få leve dine siste dager og du skal få leve lykkelig.

Du er alt jeg kunne ønsket meg. Jeg kunne aldri i livet tenkt meg en annen hund, aldri. Det kommer aldri til å bli en ny Owen. For meg er du en av en milliard, one of a kind. Jeg elsker deg mitt lille hjertegull, du er det mest fantastiske som noen gang har hendt meg.

I love you.. ♥

Credz til dere som leste hele greia! Ble veldig lang, men jeg oppfordrer alle til å lese Owen´s historie. Den er sterk og utrolig vakker!

Lykke for meg er..

Å ta et fantastisk bilde.
Å ha en kjæreste som holder meg tett inntill seg.
Å finne en ny sang jeg ikke klarer å la være å høre på et tretallsifret ganger.
Å kunne hjelpe til med å redde liv på gården.
Å lage et vellykket måltid.
Å finne en ny fantastisk blogg jeg blir inspirert av.
Å føle friheten i det jeg og hesten galopperer bortover stranden/jordet i harmoni.

Å få komplimenter for mine fotografier, spessielt fra fotodyktige personer jeg selv ser opp til.
Å være på en god fest med mange kjente og ukjente fjes.
Å betale unna ALLE utgiftene.
Å kjøpe noe jeg lenge har lengtet etter å kjøpe.
Å gjøre husarbeid med favorittmusikken på full guffe.
Å føle at jeg har oppnådd noe stort.
Å føle seg elsket.

Å forstå mer av hestens språk.
Å se at ting fungerer som de skal.
Å legge seg i en nye sengetrekk en sen kveld.
Å stelle og “dulle” med hestene i livet mitt.
Å være på besøk i hjembyen Alta.
Å treffe igjen venner og familie som jeg har savnet masse.
Å være på Flatmoen gård.

Foto: Charlotte.

Å se at jeg utvikler meg innen både foto og hest.
Å fyre i peisen en kald kveld, ordentlig koselig stemning.
Å sminke meg når jeg ikke føler meg så bra (det hjelper faktisk).
Å ha god tid på morgenen før jobb.
Å spise en god varm frokost.
Å dra på kino for å se en film jeg har gledet meg masse til.
Å se den vakre hunden min gjøre masse unødvendig sprell.

Å nyte en velfortjent Jack & Coke/øl etter en hard dag.
Å vite kunsten av å se positivt på ting.
Å spise en Soft-is på varme sommerkvelder.
Å høre på Country.
Å tilbringe masse herdens timer med kjæresten min i traktoren.
Å kjøpe nye klær.
Å jobbe, uten jobb hadde jeg virkelig hatt en kjedelig hverdag.

Å lage masse forskjellige kaffesorter, som kaffe latte, cappucino, kaffe mocca etc.. på min gamle jobb.
Å nyte et godt måltid på en rolig kafé.
Å snakke hest og foto med venner og bekjente.
Å se mitt nydelige gudbarn Adele og hennes kjære mamma Christina.
Å vite at jeg har gode venner som stiller opp for meg i enhver situasjon.
Å tenke på at jeg en dag skal få oppleve at en liten en former seg inn i magen min.
Å se den første snøen daler sakte ned og treffer bakken.

Å se at statistikken på bloggen stiger.
Å kose seg med en kopp varm kakao med krem foran tv´en.
Å spise en god sjokoladekake.
Å ferie høytider med mine nærmeste.
Å se at håret mitt blir lengre.
Å kunne samarbeide godt med modellen jeg tar bilde av.
Å se et lite barn smile for første gang.

Å se andre lykkelige.
Å legge merke til nyskjerrigheten hos et barn/dyr i det den ser noe nytt.
Å være på konsert.
Å tenke på at jeg har opplevd favoritt bandet mitt Metallica LIVE! Sykt å tenke på egentlig.
Å få ideer i hodet om hvordan jeg kan gjøre et bilde.
Å ta bilder av solnedganger.
Å se en unghest more seg uten bekymringer.

Å åpne påskeegget mitt som mamma bestandig ordner til meg.
Å fremkalle bilder og kunne pynte med de i rommet/huset for å gjøre det litt mer personlig.
Å utforske flere vinkler å ta bilder fra når jeg tar bilder av en gjenstand.
Å ikke ta seg selv så høytidelig, jeg kan godt gjøre le og gjøre “narr” av meg selv.
Å ha hatt en vellykket operasjon når det gjelder ørene mine, kanskje jeg er et steg nærmere til å bli frisk.
Å kjøpe en ny gullfisk.
Å tilbringe tid ved elva med min fiskegale far.
Å bruke cowboyhatt.


Foto: Karoline.

Å isfiske, på en ikke så fryktelig kald dag vell og merke.
Å ta bilder av min søte lillesøster som blåser bobler.
Å se på gamle filmklipp fra vennegjengen min fra ungdomskolen, gode tider som jeg savner.
Å være tilskuer i det vinneren av Finnmarksløpet 1000km løpet kommer i mål.
Å herje tulling med hesten på jordet/ridebanen/skogen.
Å kaste lasso.
Å ta bilder av Roping.

Å finne en hest jeg har ordentlig god kjemi med.
Å omgås en hest kun for kosens skyld.
Å dra på tivoli.
Å dra på ferie og oppleve mer av det verden har å tilby.
Å hvile med hesten på bakken og ha hodet på nakken til hesten.
Å ikke ha samme frykt jeg hadde for hest og ridning som før.
Å se hestene løpe i flokk, harmonisk.

Å være til hjelp for folk som trenger det.
Å bli spurt om å kunne ta bilder av folk og i arrangementer.
Å dra på fisketur og telttur med nære venner.
Å tulledanse.
Å synge, uten at noen hører på.
Å se gjennom bilder å gjenoppdage “glemte skatter”.
Å være med min aller bestevenninne Carina.

Å dra på teaterforestillinger.
Å dra på langtur med hest og koselige mennesker.
Å galoppere over vidda.
Å være sammen med den helsprøe Cowboy-gjengen. SAVN!
Å danse med kjæresten, selvom jeg suger og han ruler.
Å nyte det vakre nordlyset en kald vinterkveld.
Å ta mongobilder av kjæresten.

Å gå lange turer for å fotografere.
Å være nært havet/elva.
Å drive okser/kyr opptil fjells på hest.
Å dra på festival med gode venner.
Å bli klødd på ryggen, aaaah.
Å drikke iskald appelsinjuice med isbiter.
Å ha en kjæreste som kan det aller meste og er god til det også.

Å ha en kjæreste som er utrolig flink med hester, men det som irriterer meg er at han er flinkere enn meg..
Å ta et bilde av meg selv der jeg ser at jeg er jo ikke så verst.
Å endre hårfrisyre/hårfarge.
Å være vitne til hunden min sitt tulltak etter et bad, for en dust.
Å ha en hund som legger seg på de snåleste plasser, og stort sett på plasser det ikke er plass til å ligge.
Å leke meg i photoshop, når jeg får til vell og merke.
Å fikse et design jeg er ordentlig fornøyd med.

Å bli kjent med nye mennesker.
Å spise blåbær.
Å få et flott lys i bildene mine.
Å passe Theo gull, i begrenset antall timer selvfølgelig.
Å spise sjokolade.
Å få komplimenter fra kjæresten.
Å være lykkelig.

Var i skikkelig lykke humør i dag så ble jeg så inspirert her for en stund siden der flere skrev innlegg om hva lykke er for dem, så jeg gjorde like greit det samme på en sånn dag som denne. Koselig blogginnlegg fikk dere servert i dag! Hva er lykke for deg?

Hva skjedde egentlig med daimls.blogg.no?

Canon EOS 7D SLR & Sigma 50mm F/1.4
1/640sek, f/1.4 og ISO-100
Fotografert av Karoline.

Dette er et spørsmål jeg har fått maaange ganger de siste månedene. Dere som leste den forrige bloggen min husker kanskje at bloggen plutselig hadde forsvunnet i løse lufta? Jeg selv var ikke klar over dette før noen av leserne mine kontaktet meg på facebook og mail og spurte hvorfor jeg hadde sletta bloggen min. Skjønte ingenting. Da jeg så at dette var faktisk sant, bloggen min var borte, så ble jeg sint, frustrert og lei meg. Var ikke så mange som forstod hvorfor jeg ble så ute av meg når bloggen min var borte, og for å være ærlig, så forstod jeg det ikke selv en gang. Men bloggen er/var en stor del av meg, tro det eller ei. Jeg hadde bloggen som et sted der jeg postet ut mine fotografier og kom i kontakt med andre bloggere og fotointeresserte. Jeg hadde bygget meg oppover i bloggsamfunnet i to år, i to fuckings år jobbet jeg for å få bloggen større, og det klarte jeg. På det tidspunktet bloggen ble slettet hadde jeg rundt 230 følgere via bloglovin (?) og et gjennomsnittstall på 600 daglige forskjellige besøk fra dere der ute. Ikke nok med at jeg hadde mistet alt dette, alt arbeidet mitt var borte. Tenk dere hvor mange timer jeg har brukt på den bloggen for å få den til å se bra ut, skrevet innlegg om både hverdagen og tips til leserne også må vi ikke glemme alle bildene.

Nå, som dere ser, så har jeg startet på ny i håp om at jeg skal komme tilbake til der jeg var før. Fotografi og dere motiverer meg til det. Selvfølgelig er det lite motiverende og tenke på alt jeg hadde, men ikke har mer, men jeg ønsker å komme tilbake til der jeg var og det skal jeg klare. Jeg har vært der en gang og det kan jeg klare igjen om jeg virkelig står på, det tar bare litt tid. I ain´t no quitter.  Derfor håper jeg at dere som mine lesere kan spre ordet, anbefale meg til andre (om dere ønsker å hjelpe meg selvfølgelig) så folk vet at jeg er tilbake. Takk!

Jeg ble lei meg, det skal jeg ærlig innrømme og si. Jeg aner ikke hva som skjedde med bloggen, men gikk fra 230 følgere, 600 daglige besøk og tonnevis med gjennomførte innlegg til.. Ingenting.



This site is protected by Comment SPAM Wiper.